JULESTEMNING 1
 


 

Året er aldri så langt at julaften ikke kommer uventa på somme.



Det kan virke som at vi venter oss for meget av julen. Vi prøver liksom å presse inn i den alt det vi er kommet på etterskudd med av kjærlighet og vennlighet i resten av året



På denne julesiden har jeg:

Advent
Lucia feiring
 Julehistorier
Jul på flere språk
Jule dikt
Gamle julegavevers
Besøk Julenissen på Nord Polen.




















Og to advents sanger:

VÅRT FØRSTE LYS VI TENNER
(Mel. No livnar det i lundar.)

Vårt første lys vi tenner
og stirrer mot det blå.
Vårt første lys vi tenner
Guds sønn vi venter på.

Vårt andre lys vi tenner
for Jesus gjør vi det.
Vårt andre lys vi tenner
snart får vi stjernen se.

Vårt tredje lys vi tenner
nå kommer julen snart.
En bønn til gud vi sender
la stjernen lyse klart.

Nå alle lys vi tenner
hør englesang så nær.
Vi gode tanker sender
for snart er julen her.

         

 




HISTORIEN  OM DE FIRE ADVENTS LYSENE.

Fire lys brant på adventskransen.
Det var helt stille,
så stille at man kunne høre lysene snakke til hverandre.

Det første lyset sa:
"Mitt navn er fred. Jeg skinner klart,
men mennesnene vil ikke ha fred, de vil ikke ha meg."
Lyset ble mindre og mindre, til slutt sluknet det helt.

Det andre lyset sa:
"Mitt navn er tro. Men jeg er blitt overflødig.
Menneskene vil ikke vite av gud lenger.
Det er meningsløst at jeg brenner."
Så sluknet det andre lyset.

Bedrøvet og med lav stemme sa det tredje lyset:
"Mitt navn er kjærlighet.
Jeg eier ikke lenger kraften til å brenne.
Menneskene overser meg.
De ser bare seg selv og ikke de andre som de skulle elske."
Også det tredje lyset sluknet.

Et barn kom inn i rommet, så på lysene og sa:
"Dere skal da lyse og ikke slukne", med øyne fulle av tårer.
Da hørtes plutselig stemmen til det fjerde lyset:
"Vær ikke redd!
Så lenge jeg brenner, kan vi tenne de andre lysene igjen.
Mitt navn er håp."

Og barnet tok en flamme fra håpets lys med en fyrstikk
og tente alle de andre lysene igjen.










LUCIA

 


Lucia led martyrdøden, men ble senere opphøyet til helgen. Nå feires hennes mot og snillhet med masse lys og tradisjonelle lussekatter.

Skikken med å la hvitkledd pike med brennende lys i krone på hodet, omgitt an oppvartende terner by på kaffe og lussekatter, stammer fra Tyskland etter reformasjonen. Lucia-feiring fikk nytt liv i Sverige i 1927 og har derfra bredt seg til andre land., blant annet Norge. Men vårt naboland har et mye sterkere forhold til Lucia-feiringen enn vi har her til lands.

Hvem var Lucia?

Lucia var en kristen, hjertevarm pike som var villig til å ofre alt for sine medmennesker. Men, piken var forlovet med en fornem mann som ikke trodde på Gud.

Lucia våget seg ned til katakombene i Roma med hjelp til de kristne, som gjemte seg der under keiserens forfølgelser. Slik ble hun lysbæreren i deres mørke tilværelse. Hennes mor ble en gang alvorlig syk, og som takk for at hun ble frisk igjen, ville Lucia gi bort alt hun eide til de fattige kristne. Da ble hennes forlovede rasende og anga henne til den hedenske keiseren. Lucia ble dømt til å brennes.

Sagnet forteller at da hun stod på bålet, slo flammene til siden så ilden ikke kunne skade henne. Det fortelles også at huun holdt en brennende lampe i hånden. Men selv om flammende ikke skadet henne, måtte hun likevel dø.

13. Desember ble Lucias minnedag.




 
 




 





Og hva serverer Lucia, jo Lussekatter:






 




LUSSEKATTER.

150 gr. meierismør
5dl melk
50gr gjær
1 egg
1/2 ts gurkemeie
150 gr. sukker
ca. 1,6 l hvetemel
1/2 ts salt
2 ts kardemomme.

Pensling:
1 sammenpisket egg.
pyntes med rosiner.





LUSSEKATTER UTEN GLUTEN, MEL OG EGG
25 stk.

5 dl vann
200 gr melkefri margarin
50 gr gjær
2 dl sukker
1/2 ts salt
1 ts kardemomme
1/2 ts gurkemeie
900 g Sempers lavprotein miks eller hvetemel.

Lussekattenes deig lages som vanlig bolledeig.

Lussekattene uten melk.
Varm vann og margarin til ca. 37 grader. Smuldre ut gjæren i væsken og rør om til den løser seg opp. Tilsett de øvrige ingrediensene. La deigen heve til dobbel størrelse. Ca, 30 min.
Stekes midt i ovnen i ca.250C i 10 min.
Pensle med vann etter 5 min.





Glutenfrie svenske lussekatter

75 g smør
2 dl melk
50 g gjær
1 dl mager kesella kvarg
1 dl sukker
1 egg
0,5 g safran
1 krm salt
1 pakke
Semper glutenfri mix

Garneres med rosiner og pensles med egg.

Smelt smøret, hell over melken og la det bli 37 grader før gjæren røres inn. Tilsett kesella, sukker, egg, safran og salt. Arbeid inn mixen men spar litt til utbakingen. La heve i 30 minutter.
Arbeid deigen i sammen og del den i 20 deler som bakes ut til lusekatter. Pynt med rosiner. La det heve igjen på plate i ca 30 minutter. Pensle med pisket egg og stek ved 250 grader i ca 5 minutter.




Stort lussebrød

50 g gjær
100 g smør eller margarin
3 dl melk
1/2 g støtt safran
1/2 ts salt
1 ts kardemomme
1 dl sukker
1 egg
1 dl rosiner
10 dl hvetemel
smør eller margarin til stekeplaten
vispet egg til pensling
hakkede mandler og perlesukker til pynt

(3 brød)

Smuldre gjæren i bakebollen. Smelt smøret i en kasserolle, hell melken i og varm opp til fingervarmt.

Løs gjæren opp i litt av deigvæsken. Tilsett resten av deigvæsken med safranen iblandet, sukker, salt, sammenvispet egg, rosiner og kardemomme.

Bland det meste av melet i, arbeid deigen glatt og smidig. La den heve til dobbelt størrelse, ca 40 minutter.

Arbeid deigen på melet bakebord. Del den i tre og form runde brød.

Legg brødene på smurt plate og la dem etterheve ca 30 minutter.

Pensle med egg og pynt med mandler og perlesukker. Stek ved 200 C i ca 20 minutter. 

      







 


            

HISTORIEN OM SANTA LUCIA


I de mørke tunnelene dypt nede i jorden, der vannet sildrer langs veggene og lyset aldri trenger ned, der satt en gang for lenge siden noen av de første kristne og hutret og frøs gjennom natten. Sulten rev og slet i hver eneste én av dem og gjorde at de frøs enda mer. Om de bare kunne ha gått opp en liten tur, om de bare kunne ha hentet et brød. Barna klynket sårt mens foreldrene fortvilet prøvde å trøste dem.

Men de kunne ikke gå opp i lyset, kunne ikke gå hjem og melke kua så de kunne få melk til sine små. Det var soldater og folk over alt, og det var ingen grenser for hvilke lidelser man kunne påføre de kristne på den tiden. Noen kristne hadde blitt brent som levende fakler, noen hadde blitt kastet stener på til de døde, andre hadde soldatene latt hestene trampe ihjel. Nei, det var bedre å sitte i mørket, selv om de frøs og sultet. Og det var heldigvis én som tenkte på dem, én som passet på dem. Om hun bare ville komme i kveld óg!

Takk Gud, nå hørte de en stille sang lenger oppe i tunnelen. Der så de lysskimmeret. Barna stormet mot den vakre jomfruen som sakte kom mot dem med en lyskrans i håret og knytter med deilig mat. Jomfru Lucia, den vakreste og godeste som var. Enda en natt hadde hun trosset farene og kommet ned til dem med den velsignede maten, og med det velsignede lyset som ga de kristne drømmer og håp.

Skjønne jomfru Lucia, født til et liv i luksus og overflod. Likevel risikerte hun livet sitt hver eneste kveld for å bringe mat og oppmuntring til dem som sultet og led. Men nå ville det snart bli slutt på dette! Lucias syke mor hadde bestemt at Lucia skulle gifte seg. Lucias far var død, og moren ville være sikker på at Lucia alltid skulle leve et liv i rikdom og bekvemmelighet.

Men Lucia ville noe annet! Hadde ikke den gode Jesus Kristus sagt at man skulle forlate alt og følge ham? At man skulle ta vare på menneskene rundt seg og ikke tenke så mye på seg selv? «Vær god!», hadde han sagt. «Vær barmhjertig!» Det var dét Lucia ville, hun ville ikke gifte seg for å leve et liv i luksus hvis det innebar at hun ikke kunne hjelpe andre. Isteden ville hun gi bort alt hun eide til de fattige! Men selv om hun tryglet og ba moren om å få slippe å gifte seg, så ville ikke moren høre på henne.

Fortvilet løp Lucia til Sankt Agathas grav og bønnfalt henne om hjelp. «Gode Sankt Agatha, hjelp moren min til å forstå! Hun vil at jeg skal være lykkelig. Men jeg kan ikke være lykkelig om jeg ikke kan hjelpe dem som har det vondt! Hva skal jeg med et stort hus, pene klær, tjenere og alt det der, om jeg vet at de fattige lider? Jeg kan bare tenke på dem! La moren min forstå det!»

Og tenk, det skjedde et under. Helt plutselig ble moren til Lucia frisk. Hun hadde ikke lenger vondt noe sted! Da forsto moren til Lucia at kristendommen var sann, og at det var meningen at Lucia skulle tjene dem som hadde det vondt. Hun skulle ikke gifte seg. Bryllupet ble avlyst med én gang. Gjett om Lucia ble glad!

Men det var en annen som ikke ble så glad! Det var mannen som hadde trodd han skulle få gifte seg med Lucia. Han ble rasende. «Om ikke jeg skal få henne, så skal ingen andre få henne heller!», sa han til seg selv. Så gikk han rett til dem som bestemte i byen og fortalte dem at Lucia var kristen.

Kan du tenke deg hva som skjedde da? Jo, samme ettermiddag kom det mange soldater, sammen med en stor menneskemengde som ikke likte de kristne, hjem til Lucia. De skulle arrestere henne. Men Gud passet på Lucia. Han gjorde det slik at hun satt fast i bakken. Soldatene greide ikke å rikke henne, det var umulig å få henne med.

«Da tenner vi på henne!», var det noen som sa. Tørr ved ble stablet opp rundt Lucia, de tente på og det ble et mektig bål. Men Gud passet på Lucia, flammene skadet henne ikke i det hele tatt! Da all veden var brent opp stod Lucia der helt uskadd.

Da var det en som tok et sverd og hugget av det vakre hodet til Lucia. Nå kunne ikke Gud gjøre annet for henne enn å ta henne med til sitt rike. Slik døde Lucia. Men hun fortsatte å leve i hjertene til alle dem hun hadde hjulpet, og alle dem som hørte om henne. Ryktet om denne gode og modige jomfruen spredte seg vidt og bredt, og hennes barmhjertighet og mot blir feiret hvert eneste år den 13. desember ennå idag.



      




23. DESEMBER

Lille julaften, dagen før dagen som for mange barn er den lengste dagen i året.


Lille julaften før i tiden.

Lille julaften har som mange sikkert vet mange navn slik som:
Kaukkvelden, Vaskermotto, Tollermesse og Sjursmesse. Lille julaften var den store rengjøringsdagen, da skulle tak, vegger og alt som ikke var vasket skulle vaskes denne dagen. Alle måtte tidlig opp og gjøre sin tørn. Ofte måtte natten tas i bruk også.

Hus folket skulle også rengjøres og her gikk det etter tur, husetsherre, kona, barna og til sist tjenestefolket.

Granen skulle pyntes, julegaver skulle være kjøpt inn, så lille julaften var en travel dag før i tiden.





JULEEVANGELIET


Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivning ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle drog av stedfor å la seg innskrive, hver til sin by. Josef drog da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe. For det var ikke plass til dem i herberget.

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute og holdt nattevakt over sauene sine. Med et stod en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: "Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe." Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:

"Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag."

Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: "La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort oss." Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria gjemte alt dette i sitt hjerte og grunnet på det. Gjeterne drog tilbake, mens de priste og lovet Gud for det de hadde hørt og sett; alt var slik som det var blitt sagt dem.







 

 


 
NOEN AV DE GODE GAMLE JULESANGENE



Glade jul
Tekst: B.S. Ingemann (1850)
Melodi: Frans Gruber (1818)


Glade jul, hellige jul!
Engler daler ned i skjul. Hit de flyver med paradisgrønt;
Hvor de ser hva for Gud er skjønt,
:/: Lønnlig iblant oss de går :/:

Julefryd, evige fryd,
Hellig sang med himmelsk lyd!
Det er engler som hyrdene så,
Den gang Herren i krybben lå,
:/: Evid er englenes sang :/:

Salig fred, himmelsk fred,
Toner julenatt her ned.
Engler bringer til store og små,
Bud om ham som i krybben lå.
:/: Fryd deg hver sjel han har frelst :/:







Jeg gikk meg over sjø og land

Jeg gikk meg over sjø og land,
der møtte jeg en gammel mann.
Han spurte så, han sagde så:
"Hvor hører du vel hjemme?"
"Jeg hører hjemme i trampeland,
i trampeland, i trampeland."
Og alle de som trampe kan
de hører hjemme i trampeland.

Etterpå kommer hoppe-, klappe-, hinke-, peke-, hikke-, hoste-, plystre-, og så videre- land.



 



Kimer i klokker
Tekst: N.F.S. Grundtvig (1856)
Melodi: ukjent (fra ca. 1665)

Kimer, I klokker,
Ja, kimer før dag i det dunkle!
Tindrer, I stjerner,
Som englenes øyne kan funkle!
Fred kom til jord,
Himmelens fred med Guds ord.
Æren er Gud i det høye!

Julen er kommet,
Med solverv for hjertenes bange.
Jul med Gudsbarnet,
I svøp under englenes sange.
Kommer fra Gud,
Bringer oss glederikt bud.
Æren er Guds i det høye.

Synger og leker,
Og klapper i eders små hender.
Menneskebarnene,
Alle til jorderiks ender.
Født er i dag,
Barnet til Guds velbehag.
Æren er Guds i det høye!






Et barn er født i betlehem
Tekst: N.Grudtvik
Melodi: L.M. Lindemann (1871)

Et barn er født i Betlehem, i Betlehem;
Ti gelder seg Jerusalem.
Halleluja, halleluja!

Han lagdes i et krybberom, et krybberom.
Guds engler sang med fryd derom.
Halleluja, halleluja.

Av Saba kom de konger tre, de konger tre.
Gull, røkels', myrra ofret de.
Halleluja, halleluja.

Nu all vår nød og sorg er bøtt, vår sorg er bøtt.
Oss er i dag en frelser født.
Halleluja, halleluja.

Lov, takk og pris i evighet, i evighet,
den hellige trefoldighet.
Halleluja, halleluja.






Så går vi rundt om en enebærbusk
Tekst: Oversatt fra svensk ved Gustava Kielland (engelsk folkemelodi)

Så går vi rundt om en enebærbusk,
enebærbusk, enebærbusk.
Så går vi rundt om en enebærbusk,
tidlig en mandags morgen.
Så gjør vi så når vi vasker vårt tøy,
vasker vårt tøy, vasker vårt tøy.
Så gjør vi så når vi vasker vårt tøy,
tidlig en mandags morgen.

Så går vi rundt om en enebærbusk,
enebærbusk, enebærbusk.
Så går vi rundt om en enebærbusk,
tidlig en tirsdags morgen.
Så gjør vi så når vi skyller vårt tøy,
skyller vårt tøy,skyller vårt tøy.
Så gjør vi så når vi skyller vårt tøy,
tidlig en tirsdags morgen.

Så går vi rundt om en enebærbusk,
enebærbusk, enebærbusk.
Så går vi rundt om en enebærbusk,
tidlig en onsdags morgen.
Så gjør vi så når vi henger opp vårt tøy,
henger opp vårt tøy,henger opp vårt tøy.
Så gjør vi så når vi henger opp vårt tøy,
tidlig en onsdags morgen.

Så går vi rundt om en enebærbusk,
enebærbusk, enebærbusk.
Så går vi rundt om en enebærbusk,
tidlig en torsdags morgen
Så gjør vi så når vi ruller vårt tøy,
ruller vårt tøy, ruller vårt tøy.
Så gjør vi så når vi ruller vårt tøy,
tidlig en torsdags morgen.

Så går vi rundt om en enebærbusk,
enebærbusk, enebærbusk.
Så går vi rundt om en enebærbusk,
tidlig en fredags morgen.
 Så gjør vi så når vi stryker vårt tøy,
stryker vårt tøy,stryker vårt tøy.
 Så gjør vi så når vi stryker vårt tøy,
tidlig en fredags morgen.

Så går vi rundt om en enebærbusk,
enebærbusk, enebærbusk.
Så går vi rundt om en enebærbusk,
tidlig en lørdags morgen.
Så gjør vi så når vi vasker vårt gulv,
vasker vårt gulv,vasker vårt gulv.
Så gjør vi så når vi vasker vårt gulv,
tidlig en lørdags morgen.

Så går vi rundt om en enebærbusk,
enebærbusk, enebærbusk.
Så går vi rundt om en enebærbusk,
tidlig en søndags morgen.
Så gjør vi så når til kirken vi går,
til kirken vi går,til kirken vi går.
Så gjør vi så når til kirken vi går,
tidlig en søndags morgen.

Så gjør vi så når vi hjemover går,
hjemover går,hjemover går.
Så gjør vi så når vi hjemover går,
tidlig en søndags morgen.







Jeg er så glad hver julekveld.
Tekst: Marie Wexelsen (1859)
Melodi: Peder Knidsen (1859)

Jeg er så gald hver julekveld for da ble Jusus født;
Da lyste stjernen som en sol, og engler sang så søtt.

Det lille barn i Betlehem, han var en konge stor,
Som kom fra himelens høye slott ned til vår arme jord.

Nå bor han høyt i himmerik, han er Guds egen sønn,
Men husker alltid på de småå og hører deres bønn.

Jeg er så glad hver julekveld, da synger vi hans pris;
Da åpner han for alle små sitt søte paradis.

Da tenner moder alle lys, så ingen krok er mørk;
Hun sier stjernen lyste så, i hele verdens ørk.

Hun sier at den lyser enn og slukkes aldri ut,
Og hvis den skinner på min vei, da kommer jeg til Gud.

Jeg holder av vår julekveld og av den Herre Krist,
Og at han elsker med igjen, det vet jeg ganske visst.






Du grønne, glitrende tre

Tekst: Johan Krohn
Melodi: C.E.F. Weyse

Du grønne, glitrende tre, god dag!
Velkommen, du som vi ser så gjerne,
Med julelys og med norske flagg.
Og høyt i toppen den blanke stjerne!
:/: Ja, den må skinne, for den skal minne :/:
Oss om vår Gud, oss om vår Gud.

den første jul i et fremmed land
Sin store stjerne, Vårherre tente;
Den skulle vise vår jord at han,
Den lille Jesus til verden sendte.
:/: I stjerneglansen gikk engledansen :/:
Om betlehem, om Betlehem.

Om Jesusbarnet fortalte mor,
Så mang en aften vi satt her hjemme;
Vi kan hans bud og hans milde ord,
Vi vet at aldri vi dem må glemme.
:/: Når stjernen skinner, om han oss minner :/:
Vårt juletre, vårt juletre.







O, jul med din glede
Tekst og melodi: Gustava Kielland

O, jul med din glede og barnlige lyst,
vi ønsker deg alle velkommen.
Vi hilser deg alle med jublende røst,
titusener ganger velkommen.
Vi klapper i hendene, vi synger og vi ler,
så gla' er vi så gla' er vi.
Vi svinger oss i kretsen og neier og bukker.

I Østerland vise, I tre stjernemenn,
vi vet jo hvor hen I skal drage;
for vi ville også så gjerne derhen,
og Eder på reisen ledsage.
Vi klapper i hendene, vi synger og vi ler,
så gla' er vi så gla' er vi.
Vi svinger oss i kretsen og neier og bukker.

Så rekker jeg deg nå med glede min hånd;
Kom, skynd deg å gi meg den andre.
Så knytter vi kjærlighets hellige bånd,
og lover å elske hverandre.
Vi klapper i hendene, vi synger og vi ler,
så gla' er vi så gla' er vi.
Vi svinger oss i kretsen og neier og bukker.







Deilig er jorden
Tekst: B.S. Ingemann
Melodi: Tysk folketone (1842)

Deilig er jorden, prektig er Guds himmel,
skjønn er sjelenes pilgrimssang!
Gjennom de fagre riker på jorden,
går vi til paradis med sang.

Tider skal komme, tider skal henrulle,
slekt skal følge slekters gang;
aldri forstummer tonen fra himlen,
i sjelens glade pilgrimssang.

Englene sang den først for markens hyrder;
skjønt fra sjel til sjel det lød:
Fred over jorden, menneske, fryd deg!
Oss er en evig frelser født!






Deilig er den himmelblå

Tekst: N. Grundtvig (1810)
Melodi: J.G. Meidell (ca.1840)

Deilig er den himmel blå, lys det er å se derpå,
Hvor de gylne stjerner blinker,
Hvor de smiler, hvor de vinker.
:/: Oss fra jorden opp til seg :/:

Det var midt i julenatt, hver en stjerne glimtet matt,
Da med ett der ble å skue,
En så klar på himlens bue.
:/: Som en liten stjernesol :/:

Stjernen ledet vise menn til den Herre Kristus hen;
Vi har og en ledestjerne,
Og når vi den følger gjerne,
:/: Kommer vi til Jesus Krist :/:

Denne stjerne lys og mild, som kan aldri lede vill,
er hans guddoms ord den klare,
Som han lot oss åpenbare.
:/: Til å lyse for vår fot :/:






Her kommer dine arme små

Tekst: H.A.Brorson (1732)
Melodi: J.A.P. Schulz (1786)

Her kommer dine arme små,
O, jusus, i din stall å gå.
Opplys enhver i sjel og sinn,
å finne veien til deg inn!

Vi løper deg med sang imot.
Og kysser støvet for din fot,
å salig stund, å søte natt.
Da du ble født, vår sjeleskatt!

Velkommen fra din himmelsal,
til denne verdens tåredal.
Har man deg intet annet bød,
enn stall og krybbe, kors og død!

Her står vi nå i flokk og rad,
om deg, vårt skjønne hjerteblad.
Akk hjelp at vi og alle må,
i himlen for din trone stå!







Det kimer nu til julefest

Det kimer nu til julefest,
det kimer for den høye gjest,
som steg til lave hytter ned
med nyttårsgaver, fryd og fred.


O, kom nu med til Davids by,
hvor engler synger under sky;
o, gå dog med på marken ut,
hvor hyrder hører nytt fra Gud!


O, la oss gå med sitlle sinn
som hyrdene til barnet inn,
med gledestårer takke Gud
for miskunnhet og nådebud.


O, Jesus verden vid og lang
til vugge var deg dog for trang,
for ringe, om med gull tilredd
og perlestrukken, silkebredd.


Men verdens ære, makt og gull
for deg er bare støv og muld;
i krybben lagt, i kluter svøpt,
et himmelsk liv du meg har kjøpt.


Velan, min sjel, så vær nu glad
og hold din jul i Davids stad,
ja, pris din Gud i allen stund
med liflig sang av hjertens grunn!


Kom Jesus, vær vår hyttegjest,
hol selv i oss din julefest!
Da skal ved Davids-harpens klang
deg takke høyt vår jubelsang!






Jeg synger julekvad

Jeg synger julekvad. -
jeg er så glad, så glad! -
 Min hjertens Jesus hviler
i stall og krybbe trang, -
som solen klare smiler
han på sin moders fang.
:/: Han er frelser min! :/:

O Jesus, du barnlill.
deg lenges jeg så til!
Kom trøst meg allesinne,
tred inn, om her er smått,
la meg deg se og finne,
og da har jeg det godt.
:/: Drag meg etter deg! :/:

Hvor er Gud Fader mild,
sin sønn oss lede vil!
Vi alle var fordervet
i synd og vår udyd,
så har han oss forhvervet
all himlens, himlens fryd.
:/: Eia, var vi der! :/:

Hvor er vel glede slik
som opp i himmelrik;
hvor alle engler kveder
en ny og liflig sang
og frem for tronen treder
til Guds basuners klang!
:/: Eia, var vi der! :/:



       


 

JULEHISTORIER. 



JULENISSEN PÅ BESØK.

Det var kvelden før juledag, og i vårt hus
var det intet som rørte seg, ikke en mus,
men ved vår peis der hang strømpene tomme
i håp om at Julenissen ville komme.

Og barna lå hver og en trygt i sin seng
med drømmer om kaker og godter i fleng.
For mamma og meg var det også på tide -
ja, mamma hun slumret alt søtt ved min side.

Da kom det fra hagen slik knirking og ståk.
Jeg spratt opp av senga, hva var det for bråk?
Bort til et vindu jeg føk som et lyn,
fikk gardinene fra, og da så jeg et syn:

På nyfallen snø skinte månen så klart
at alt som i dagslys ble grant åpenbart.
Hva så jeg med undring i skyggen av greiner?
Så liten en slede med åtte små reiner.

En underlig kjørekar, liten og snar.
Jeg skjønte med en gang at det Nissen var!
Så rappe som ørner fløy reinsdyra hans.
Han hyppet, så hver av dem spratt som i dans.

"Hei Danser, hei, Deiser, hei, Keiser og Hulder!
Hypp, Lynhild, hypp, Morild, hypp, Dunder og Bulder!
Tiltaket på huset, ja skynd dere opp!
La gå nå, la gå, ja, la gå i galopp."

Som løv når det farer for vindenes kast
og møter en hindring, til værs i en hast
fløy reinsdyra opp for mitt undrende blikk
med slede full av leker og Nissen til sist!!

Hva var det jeg hørte på taket der over?
Det danset og stampet av harde små klover.
Jeg snudde fra vinduet, for i et blunk
ned pipa kom Julenissen med et dunk!

Han var kledd i pels, fra hodet til fot,
og klærne var sølt til med aske og sot,
og sekken var fylt opp med leketøysting.
Han lignet en kramkar som reiser omkring.

Med glitrende øyne og roser på kinn
og hvitskjegget hake, så trivlig trinn,
med smilehullsmil vist for meg og enhver
og med nese som var som et kirsebær!

En snadderstump hang det i munnviken hans,
og røyken den lå rundt om hodet i krans,
og magen var rund så det riktig forsto.
Den disset og skalv som gele' når han lo.

Han ga meg et nikk, denne lystige jente.
Jeg lo da jeg så ham, jeg skjønte med rette
at her var det en som nok sto for sitt rykte.
Han mente det vel - her var intet å frykte!

Han sa ikke ett pip, men ga seg i kart
med å fylle hver strømpe, og det i all hast.
Og med enda ett nikk, men foruten et ord
opp av pipa til slede og reinsdyr han for.

Og her må jeg slutte med denne epistel,
for vekk fløy de alle som dun fra en tistel.
Jeg hørte ham rope da turen tok fatt:
"God Jul nå til alle, til alle god natt!"
 




 


Snekker Andersen og Julenissen


Det var en gang en far som het snekker Andersen, og han hadde mange unger slik
som fedre bruker å ha, og så var det en julekveld at han lista seg ut mens ungene
og fru snekker Andersen satt og knekte nøtter for å spise filipine.

Han skulle
nedi vedskjulet sitt for der hang det en julenissedrakt, og på ei kjelke lå det en
stor sekk med julegaver. Så tok snekker Andersen på seg julenissedrakten og dro
kjelken med julegavesekken ut på gardsplassen.

Men så var det så glatt akkurat
den kvelden, så snekker Andersen datt så lang han var opp på kjelken og sekken,
og så var det en bakke ned mot hovedvegen, og så sklei de dit, både sekken og
kjelken og snekker Andersen.

Like ved hovedvegen kom det en annen mann i
julenissedrakt med en kjelke.

Halv vei! ropte snekker Andersen og prøvde å styre unna, men han så ikke så godt
bak julenissemaska, og så butta de så de ramle i grøfta begge to.

- Omforladels! sa snekker Andersen.
- Omforladels sjøl, sa den andre.

- Vi er nok ute i samme ærend, vi, sa snekker Andersen.
- De har fått på Dem julenissedrakten, de også, sa han og lo.

Og så retta han
fram handa si og presenterte seg.

- Snekker Andersen.
- Julenissen, sa den andre og kom med handa si.

- He, he! sa snekker Andersen.
- Ja, ja, det går jo an å tøyse litt, det er jo julekvelden, og da er det så rart med det.

- Akkurat, sa den andre
- Og vil du som jeg nå, så går jeg til dine unger og gir dem gaver, og så går du til
mine unger. Men da må du ta av deg den dumme nissedrakten.

- Men hva skal jeg kle meg ut som da, da? sa snekker Andersen.

- Du behøver vel ikke kle deg ut, ungene mine ser nisser året rundt, men en
orntli snekker har de aldri sett, og hver jul bruker jeg å si: Hvis dere er snille
nå, så kommer snekker Andersen om julekvelden når jeg reiser rundt med gaver
til alle menneskeungene. Men det har jo aldri falt seg slik at jeg har truffet deg.

Skal vi bytte slik ungene mine slipper å sitte alene hele julekvelden?
- Ja, det kunne vi jo godt, sa snekker Andersen - men det er bare det at jeg har
ingen gaver til ungene dine, jeg.

- Gaver? sa julenissen. - Er ikke du snekker da?
- Jooo.. sa Andersen.
- Da kan du bare ta med deg noen plankebiter og noen småspiker. Og så har du kanskje en kniv?

- Jo da, snekker Andersen hadde kniv, og han fant plankebiter og småspiker i vedskjulet.

- Nå kan du bare gå i fotefara mine innover i skauen, sa nissen - så tar jeg
kjelken og sekken din og ringer på. Du bor i annen etasje, du vel?
- Ja, sa snekker Andersen.

Og så gikk nissen opp til snekkerhuset, og snekker Andersen gikk innover i
skauen der nissen hadde gått.

Han behøvde ikke å gå så langt, det var bare fordi
to graner og en stein og en stubbe, og bak stubben stakk det opp tre små toppluer.

- Nå kommer'n, nå kommer'n! ropte nisseungene og fløy i forvegen mot et
vindfelt tre som lå med rota i været.

Og da Andersen kom på den andre sia av
rota, sto nissekona og venta.
- Nå kommer'n, mor! nå kommer snekker Andersen! Se på'n! Er'n ikke lang?

- Så da, unger, en skulle tru dere ikke hadde sett folk før, sa nissekona.
- Men vi har aldri sett en orntli snekker! ropte Andersen!

- Ja, du får værsågod gå inn, sa nissekona og løfta på ei grein, og Andersen
bøyde den lange ryggen sin og smaug under greina, og så sto han i ei lita stue
med steingolv og stubbestoler og mos esenger med tepper av tyttebærlyng.

I den minste senga lå en liten unge, og borti kroken satt en gammel nisse og nikka med hue.
- Har du med deg kniv?
- Har du med deg plankebiter og småspiker? gnålte nisseungene og halte og dro isnekker Andersen.

- Så da, så da, Andersen må da få lov å komme innafor døra før dere begynner åmase, sa nissekona.
- Sett deg da, Andersen.

- Er det fremmed-nissen her? peip den gamle nissen i kroken.
- Det er Andersen! Snekker'n! ropte nissekona i øret hans.
- Han er så gammel, han bestefar, han kommer aldri ut mer, du får gå bort og hilse på'n, så blir'n gla.

Jo da, Andesen gikk bort og hilste på gamlenissen og tok'n i handa. Det var som å ta i ei barkflis.
- Nå får du sette deg da, Andersen-snekker, sa ungene.

- Vet du hva du skal lage til meg? sa den største nissegutten og smilte med ei tann.
- Du skal lage en kjelke, kan du det? En liten lekekjelke?

- Ja, jeg får prøve, sa Andersen. Og det gikk ikke lenge før kjelken var ferdig.
- Så er det min tur, sa den mellomste nisseungen. Det var ei lita jente som svingte seg med to musefletter.

- Hva vil du ha da? sa Andersen.
- Dokkeseng, sa nissejenta.
- Har du dokke da? sa Andersen.

- Nei, men jeg får låne ungene til skogmusa en gang iblant, og ekornungene får
jeg leke dokke med så mye jeg vil. De bare synes det er gemt å leke dokke, de?
Gjør dokkeseng da!
Og så laget Andersen dokkeseng.

- Hva vil du ha da? sa han til den minste nissegutten som sto og var sjenert og hadde tre fregner på nesa.
- Veit ikke, hviska gutten.

- Å jo da, han veit det nok, han visste det før i dag, bare si det, da vel, sa de andre ungene.
- Snurrebass, hviske veslegutten.

- Ja, det skal du jamen få, sa Andersen, og så laget han snurrebass.
- Og så må du lage noe til a mor! maste ungene.

Nissekona hadde stått og sett på hele tia, og gjemt noe bak ryggen sin.
- Hysj da, unger! sa nissekona.
- Bare si hva du vil jeg skal lage, du, sa Andersen.

- Ja, sa kona og viste fram det hun hadde gjemt bak ryggen. Det var ei
grautsleiv. Men den var gammel og flisete og hadde en diger sprekk, så det gikk
i hvert fall ikke an å spise suppe med den.

- Kan du få noen skikk på denne her, trur du?
- Hem, hem, sa Andersen og klødde seg med tømmermannsblyanten som han hadde bak øret.
- Jeg får helle lage ei ny sleiv til deg.

Og så tok han og spikka ut ei fin rot som han fant ved utgangsdøra, og laget sleiv
til nissekona. Og da han var ferdig med det, fant han ei lang rett rot med en krok
i toppen, og så satte han seg ned og begynte å spikke på den.

Men han sa
ingenting, ungene maste og spurte hva han laget, men Andersen sa ingenting før
han var ferdig, og da var rota blitt en fin stokk.

- Værsågod, bestefar, ropte Andersen og gikk bort til gamlenissen med stokken.

Og til slutt tok han alle flisene og gjorde ei lita linerle på lette vinger som han
hengte over senga til den minste nissegutten.

- Nei, å nei, dette var stas, sa nissekona.
- Ja, nå skal du jamen ha mange takk, Andersen. Takk pent nå, unger, kom hit og
takk Andersen, å ja, denne julekvelden kommer vi ikke til å glømme.

- Takk, takk, takk! ropte ungene. Og så kom gamlenissen stavrende over golvet
med den nye stokken sin og sa:
- Tusen takk!

Nå hørte Andersen noen som tusla utenfor døra, og så sa han:

- Takk i ligemåde og godt nyttår! Og så skyndte snekker Andersen seg ut, og der
sto julenissen med kjelken og den tomme gavesekken.
- Takk for hjelpen, Andersen, sa julenissen.

- Hva sa ungene da du kom?
- Jo da, dem ble gla, dem, nå venter dem bare på at du skal komme hjem, tenker
jeg. Åssen gikk det med deg da! Han ble ikke redd deg, veslegutten min, vel?

- Å langt ifra, sa julenissen.
- Han trudde det var du, han. Titte fanget pappaen min, jeg! sa han hele tia.
- Ja, nå får jeg skynde meg hjem, sa Andersen, og så sa'n god jul enda en gang,
og så gikk'n.

- Får jeg se på gavene deres, da! sa han til ungene sine da han kom inn i stua.
- Men da lo ungene.

- Du har vel sett dem før, du vel! Du så vel gavene da du var julenisse i sta, vel!
- Nei, jeg har vært hos nisseungene og laget gaver til dem, jeg, sa Andersen.

- Men det trodde ikke ungene noe på. Så gikk Andersen hjem til meg en kveld i
romjula og ba meg skrive eventyr om det, og det har jeg gjort.
 






 



Grantreet
av HC.Andersen

 
Ute i Skogen sto det et sånt nydelig Grantre. Det hadde en god Plass, Sol kunne det få, Luft var der nok av, og rundt om vokste mange større Kamerater, både Gran og Furu; men det lille Grantre var så ilter med å vokse.

Det tenkte ikke på den varme Solen og den friske Luft, det brød seg ikke om Bondebarna som gikk og småsnakket når de var ute for å samle Jordbær eller Bringebær. Titt kom de med en hel Krukke full eller hadde Jordbær trukket på Strå, så satte de seg ved det lille Tre og sa: "Nei! hvor nydelig det lille treet er!" Det ville Treet slett ikke høre.

Året etter var det en lang Stilk større, og Året etter igjen var det enda lenger; for på et Grantre kan man alltid, etter de mange Ledd det har, se hvor mange År det har vokst.

"O, var jeg et sånt stort Tre som de Andre!" sukket det lille Tre, "så kunne jeg bre mine Grener så langt omkring og med Toppen se ut i den vide Verden! Fuglene ville da bygge Rede imellom mine Grener, og når det blåste kunne jeg nikke så fornemt, slik som de Andre der!"

Det hadde slett ingen Fornøyelse av Solskinnet, av Fuglene eller de røde Skyene som Morgen og kveld seilte over det.

Var det nå Vinter, og Sneen rundt omkring lå gnistrende hvit, så kom det en Hare springende, og satte like over det lille Tre, - o, det var så ergerlig! - Men to Vintrer gjikk, og ved den tredje var Treet så stort at Haren måtte gå utenom det. O, vokse, vokse, bli stor og gammel, det var det eneste deilige i denne Verden, tenkte Treet.

Om høsten kom alltid Tømmerhuggerne og felte noen av de største Trærne, det skjedde hvert År, og det unge Grantre som nå var ganske godt voksent, skalv fordi de store, prektige Trærne falt med en Knak og Brak til Jorden. Grenene ble hugd fra, de så ganske nakne , lange og smale ut; de var nesten ikke til å kjenne igjen, men så ble de lagt på Vogner, og Hester trakk dem avsted ut av Skogen.

Hvor skulle de hen? Hva skjedde med dem?

Om våren da Svalen og Storken kom, spurte Treet dem: "Vet dere ikke hvor de føres hen? Har dere ikke møtt dem?"

Svalene visste ikke noe, men Storken så tenksom ut, nikket med Hodet og sa: "Jo, jeg tror det! Jeg møtte mange nye Skip da jeg fløy fra Egypt. På Skipene var prektige Master i trer, jeg tør si at det var dem, de luktet av Gran. Jeg kan hilse mange Ganger!"

"O, var jeg også stor nok til at fly over Havet! Hvordan er det egentlig dette Havet, og hva ligner det?"

"Ja det er så vanskelig å forklare!" sa Storken, og så gikk den.
"Gled Deg ved din Ungdom!" sa Solstrålene; "Gled Deg ved din friske Vekst, ved det unge Liv som er i Deg!"

Og Vinden kysset Treet, og Duggen gråt Tårer over det, men det forstod Grantreet ikke.

Når det var ved Juletid, da ble ganske unge Trær felt, Trær som ofte ikke engang var så store eller på Alder med dette Grantre som verken hadde Rast eller Ro, men alltid ville av sted. Disse unge Trær, og de var netopp de aller peneste , beholdt alltid alle sine grener, de ble lagt på Vogner og Hester trakk dem avsted ut av Skogen.

"Hvor hen skulle de?" spurte Grantreet. "De er ikke større enn jeg, det var til og med et som var mye mindre. Hvorfor beholder de alle sine Grener? Hvor kjører de hen?"

"Det vet vi! det vet vi!" kvidret Gråspurvene. "Vi har nede i Byen kikket inn i Rutene! Vi vet hvor de kjører hen! O, de kommer til den største Glans og Herlighet som kan tenkes! Vi har kikket inn av Vinduene og sett at de blir plantet midt i den varme Stuen og pyntet med de deiligste Ting, både forgylte epler, Honningkaker, Leketøy og mange hundre Lys!"

"Og så - ?" spurte Grantreet og skalv i alle Grenene. "Og så? Hva skjer så?"
"Ja, mer har vi ikke sett! Det var makeløst!"

"Kanskje jeg er blitt til for å gå denne strålende Vei?" jublet Treet. "Det er enda bedre enn å gå over Havet! Hvor jeg lider av Lengsel! Var det enda Jul! Nå er jeg høy og utstrakt som de andre som førtes avsted sist År! - O, var jeg alt på Vognen! Var jeg i den varme Stuen med all den Prakt og Herlighet! Og da - ? Ja, da kommer noe enda Bedre, enda Skjønnere, hvorfor skulle de ellers pynte meg! Det må komme noe enda større, enda herligere -! Men hva? O, jeg lider! Jeg vet ikke selv hvordan det er med meg!"

"Gled Deg ved meg!" sa Luften og Sollyset; "Gled Deg ved din friske Ungdom ute i det Fri!"

Men det gledet seg slett ikke. Det vokste og vokste, Vinter og Sommer stod det grønt; mørkegrønt stod det. Folk som så det, sa: "Det er et vakkert Tre!" Og ved Juletid ble det felt først av alle. Øksen hugde dypt igjennom Margen, Treet falt med et Sukk ned på Jorden, det følte en Smerte, en Avmakt. Det kunne slett ikke tenke på noen Lykke, det var bedrøvet ved å skilles fra Hjemmet, fra den Plett, hvor det var skutt frem. Det visste jo at det aldri mer så de kjære gamle Kamerater, de små Busker og Blomster rundt om, ja kanskje ikke engang Fuglene. Avreisen var slett ikke noe behagelig.

Treet kom først til seg selv, da det ble pakket ut sammen med de andre Trærne, hørte en Mann si: "Det der er prektig! Vi tar det!"

Nå kom to Tjenere i full Stas og bar Grantreet inn i en stor, deilig Sal. Rundt om på Veggene hang Portretter, og ved den store Flisekakkelovn stod store kinesiske Vaser med Løver på Lokket. Der var Gyngestoler, Silkesofaer, store Bord fulle av Billedbøker, og med Leketøy for hundre Ganger hundre Riksdaler – i det minste sa Barna det.

Og Grantreet ble reist opp i en stor stamp fylt med Sand, men Ingen kunne se at det var en stamp, for det ble hengt grønt Tøy rundt om, og den stod på et stort broket Teppe. O, hvor Treet skalv! Hva ville skje? Både Tjenere og Frøkner gikk og pyntet det. På en Gren hang de små Nett, klippet av kulørt Papir; hvert Nett var fylt med Sukkertøyt.

Forgylte Epler og Valnøtter hang som om de var vokset fast og over hundre røde, blå og hvite Smålys ble stukket fast i Grenene. Dukker som så livaktig ut som Mennesker, - Treet hadde aldri sett sånne før - svevde i det Grønne, og aller øverst oppe i Toppen ble det satt en stor Stjerne av glitter-Gull. Det var mektig, ganske makeløst mektig.

"I kveld," sa de alle sammen, " i kveld skal det stråle!"
"O!" tenkte Treet, "var det enda kveld! Var bare Lysene snart tent! Og hva vil da skje? Kanskje det kommer Trær fra Skogen og ser på meg? Kanskje Gråspurvene flyr ved Ruten? Kanskje jeg her vokser fast og skal stå pyntet Vinter og Sommer?"
Jo, det visste god Beskjed; men det hadde ordentlig Barkepine av bare Lengsel, og Barkepine er likså slem for et Tre som Hodepine for oss Andre. Nå ble Lysene tent. Hvilken Glans, hvilken Prakt, Treet skalv i alle Grenene sine, så at ett av Lysene stakk Ild i det Grønne; det sved ordenlig.

"Gud bevare oss!" skrek Frøknene og slukket i en Hast.

Nå torde Treet ikke engang skjelve. O, det var en Gru! Det var så redd for å tape noe av all sin Stas; det var ganske fortumlet i all den Glans, - - og nå gikk begge Fløydører opp, og en mengde Barn styrtet inn, som om de ville velte hele Treet. De eldre Folk kom besindige bak etter. De små stod ganske tause, - men kun et Øyeblikk, så jublet de igjen så at det runget etter; de danset rundt om Treet, og den ene Presang etter den annen ble plukket av.

"Hva er det de gjør?" tenkte Treet. "Hva skal der skje?" Og Lysene brente helt ned til Grenene, og ettersom de brant ned, slukket man dem, og så fikk Barna Lov til å plyndre Treet. O, de styrtet inn på det, så at det knaket i alle Grener. Hadde det ikke vært bundet fast til Loftet ved Snippen og Gullstjernen, så var det styrtet om.

Barna danset rundt med deres prektige Leketøy, Ingen så på Treet unntatt den gamle Barnepiken som gikk og tittet inn i mellom Grenene, men det var bare for å se om det ikke var glemt enda en Fiken eller et Eple.

"En Historie! En Historie!" ropte Barna og trakk en liten tykk Mann imot Treet, og han satte seg like under det, "for så er vi i det Grønne," sa han, "og Treet kan ha godt av å høre med! Men jeg forteller kun en Historie. Vil dere høre den om Ivede-Avede eller den om Klumpe-Dumpe, som falt ned av Trappene og kom i Høysetet og fikk Prinsessen!"

"Ivede-Avede!" skrek Noen, "Klumpe-Dumpe!" skrek Andre. Der var en Roping og Skriking, kun Grantreet tidde ganske stille og tenkte: "Skal jeg slett ikke være med, slett ikke gjøre Noe!" Det hadde jo vært med, hadde gjort hva det skulle gjøre.

Og Mannen fortalte om "Klumpe-Dumpe som falt ned av Trappene og kom i Høysetet og fikk Prinsessen." Og Barna klappet i Hendene og ropte: "Fortell! Fortell!" De ville også ha "Ivede-Avede", men de fikk kun den om "Klumpe-Dumpe." Grantreet stod ganske stille og tankefull, aldri hadde Fuglene ute i Skogen fortalt Slikt. "Klumpe-Dumpe falt ned av Trappene og fikk Prinsessen!

Ja, ja, sånn går de ther i Verden!" tenkte Grantreet og trodde at det var virkelig, fordi det var sånn en fin Mann som fortalte. "Ja, ja! Hvem kan vite! Kanskje faller jeg også ned av Trappene og får en Prinsesse!" Og det gledet seg til neste Dag å bli kledd på med Lys og Leketøy, Gull og Frukter.

"I morgen vil jeg ikke sjelve!" tenkte det. "Jeg vil nøye meg i all min Herlighet. I morgen skal jeg igjen høre Historien om "Klumpe-Dumpe" og kanskje den om "Ivede-Avede" også." Og Treet stod stille og tankefull hele Natten.
Om Morgenen kom en Kar og Pike inn.

"Nå begynner Stasen igjen!" tenkte Treet, men de slepte det ut av Stuen, opp Trappen, inn på Loftet, og her, i en mørk Krok hvor ingen Dag skinte, stilte de det. "Hva skal det bety!" tenkte Treet. "Hva har jeg her å bestille? Hva skal jeg få høre her, mon tro?" Og det lente seg opp til Muren og stod og tenkte og tenkte. - -

Og god Tid hadde det, for det gikk Dager og Netter; Ingen kom opp her, og da det endelig kom Noen, så var det for å stille noen store Kasser i Kroken; Treet stod ganske skjult, man skulle tro at det var rent glemt.

"Nå er det Vinter der ute!" tenkte Treet. "Jorden er hard og dekket med Sne, Menneskene kunne ikke plante meg. Derfor skal jeg nok her stå i Le til Våren! Hvor Menneskene er gode! - Var her kun ikke så mørkt og så skrekkelig ensomt! - Ikke engang en liten Hare! - Det var så artig der ute i Skogen, når Sneen lå, og Haren sprang forbi; ja, selv da den sprang over mig, men det likte jeg ikke av den Gang. Her oppe er det skrekkelig ensomt!"

"Pi, pi!" sa en liten Mus i det samme og smatt frem; og så kom det nok en liten. De snuste på Grantreet og smatt mellom Grenene på det.

"Det er en gruelig Kulde!" sa de små Musene. "Ellers er her velsignet å være! Ikke sant, du gamle Grantre?"

"Jeg er slett ikke gammel!" sa Grantreet, "det er mange som er mye eldre enn meg!"

"Hvor kommer Du fra?" spurte Musene, "og hva vet du?" De var nå så gruelig nysgjerrige. "Fortell oss om det deiligste Sted på Jorden! Har Du vært der? Har Du vært i Spiskammeret, hvor det ligger Oster på Hyllene og henger Skinker under Loftet, hvor man danser på Talglys, og går mager inn og kommer fet ut!"
"Det kjenner jeg ikke!" sa Treet, "men Skogen kjenner jeg, hvor Solen skinner, og hvor Fuglene synger!" og så fortalte det Alt fra sin Ungdom, og de små Mus hadde aldri før hørt noe sånt, og de hørte etter og sa: "Nei, hvor Du har sett meget! Hvor Du har vært lykkelig!"

"Jeg!" sa Grantreet og tenkte over, hva det selv fortalte; "ja, det var, i Grunnen, ganske morsomme Tider!" - Men så fortalte det om Julaften, da det var pyntet med Kaker og Lys.
"O!" sa de små Mus, "hvor Du har vært lykkelig, du gamle Grantre!"
"Jeg er slett ikke gammel!" sa Treet, "det er jo i denne Vinteren jeg er kommet fra Skogen! Jeg er i min aller beste Alder, jeg er bare satt i Veksten!"

"Hvor flott du forteller!" sa de små Musene, og neste Natt kom de med fire andre Små-Mus som skulle høre Treet fortelle, og jo mer det fortalte, desto tydeligere husket det selv Alt og syntes: "Det var da ganske morsomme Tider!

Men de kan komme, de kan komme! Klumpe-Dumpe falt ned av Trappene og fikk Prinsessen, kanskje jeg også kan få en Prinsesse," og så tenkte Grantreet på sånnt et lite nydelig Bjerketre som vokste ute i Skogen, det var for Grantreet en virkelig deilig Prinsesse.

"Hvem er Klumpe-Dumpe?" spurte de små Musene. Og så fortalte Grantreet hele Eventyret, det kunne huske hvert eneste Ord. Og de små Musene var ferdige til å springe opp i Toppen på Treet av bare Fornøyelse. Neste Natt kom der mange flere Mus, og om Søndagen til og med to Rotter; men de sa at Historien var ikke morsom, og det bedrøvet de små Mus, for nå syntes de også mindre om den.

"Kan De kun den ene Historie?" spurte Rottene.
"Kun den ene!" svarte Treet, "den hørte jeg min lykkeligste kveld, men den Gang tenkte jeg ikke på hvor lykkelig jeg var!"

"Det er en utrolig dårlig Historie! Kan De ingen med Flesk og Talglys? Ingen Spiskammer-Historier?"
"Nei!" sa Treet.

"Ja, så skal De ha Takk!" svarte Rottene og gikk inn til sitt.
De små Mus ble til sist også borte, og da sukket Treet: "Det var da ganske hyggelig da de satt omkring meg, de vevre Små-Mus og hørte hva jeg fortalte! Nå er også det forbi! - Men jeg skal huske å fornøye meg, når jeg nå tas frem igjen!"

Men når skjedde det? - Jo! det var en Morgenstund, da kom der Folk og romsterte på Loftet; Kassene ble flyttet, Treet blev trukket frem. De kastet det riktignok litt hardt mot Gulvet, men straks slepte en Kar det ned imot Trappen hvor Dagen skinte.

"Nå begynner Livet igjen!" tenkte Treet. Det følte den friske Luften, den første Solstrålen, - og nå var det ute i Gården. Alt gikk så fort, Treet glemte rent å se på seg selv, det var så mye å se rundt om. Gården ledet til en Have, og Alt blomstret der inne; Rosene hang så friske og duftende ut over det lille Rekkverket, Lindetrærne blomstret, og Svalene fløy om og sa "kvirre-virre-vitt, min Mann er kommet!" Men det var ikke Grantreet de mente.

"Nå skal jeg leve!" jublet det og bredte sine Grener vidt ut. Akk, de var alle visne og gule; det var i Kroken mellom Ukrutt og Nesler at det lå. Gullpapirstjernen satt ennå oppe i Toppen og glitret i det klare Solskinnet.

I Gården lekte et Par av de lystige Barna som ved Juletid hadde danset om Treet og vært så glade i det. En av de Minste for hen og rev Gullstjernen av.

"Se, hva som sitter ennå på det ekle, gamle Juletre!" sa han og trampet på Grenene så de knakte under støvlene hansr.
Og Treet så på all den Blomsterprakt og Friskhet i Haven, det så på seg selv, og det ønsket at det var blitt i sin mørke Krok på Loftet. Det tenkte på sin friske Ungdom i Skogen, på den lystige Julaften og på de små Mus, som så glade hadde hørt på Historien om Klumpe-Dumpe.

"Forbi! forbi!" sa det stakkars Tre. "Hadde jeg gledet meg da jeg kunne! Forbi! Forbi!"

Og Tjenestekaren kom og hugget Treet i små Stykker, en hel Bunt lå der; deilig blusset det opp under den store Bryggerkjele; og det sukket så dypt, hvert Sukk var som et lite Skudd. Derfor løp Barna som lekte inn og satte seg foran Ilden, så inn i den og ropte: "Piff! Paff!" Men ved hvert Knall, som var et dypt Sukk, tenkte Treet på en Sommerdag i Skogen, en Vinternatt der ute, når Stjernene skinte. Det tenkte på Julaften og Klumpe-Dumpe, det eneste Eventyr det hadde hørt og visste å fortelle -, og så var Treet brent ut.
 
Guttene lekte i Gården, og den Minste hadde på Brystet Gullstjernen, som Treet hadde båret sin lykkeligste kveld. Nå var den forbi, og Treet var forbi og Historien med. Forbi, forbi, og det blir alle Historier! 







En gammeldags juleaften
(Av Asbjørnsen & Moe)
 
Vinden pep i de gamle lønner og linder utenfor vinduene mine, sneen føk ned igjennom gaten, og himmelen var så mørk som en desemberhimmel kan være her i Kristiania. Mitt humør var like så mørkt. Det var juleaften, den første jeg ikke skulle tilbringe ved den hjemlige arne.

For noen tid siden var jeg blitt offiser, og hadde tenkt å glede mine gamle foreldre ved mitt nærvær, hadde håpet å vise meg for hjembygdens damer i glans og herlighet. Men en nervefeber brakte meg på hospitalet.

Derfra var jeg kommet ut først for en ukes tid siden, og jeg befant meg nu i den meget lovpriste rekonvalesent-tilstand. Jeg hadde skrevet hjem efter Storborken og fars finnmut, men brevet kunne knapt nå frem til dalen før annen juledag, og først under nyttår kunne hesten ventes hit.
 
Mine kamerater var reist fra byen, og jeg hadde ikke en familie jeg kunne hygge meg ved. De to gamle jomfruene som jeg losjerte hos, var visstnok godslige og snille mennesker, og de hadde tatt seg av meg med stor omhu i begynnelsen av min sykdom. Men deres hele måte å være på var altfor meget av den gamle verden til riktig å falle i ungdommens smak.

Deres tanker dvelte helst ved fortiden, og når de, som ofte kunne hende, fortalte meg historier om byen og dens forhold, minte det, både ved innhold og ved den naive oppfatningsmåten, om en svunnen tid.

Med dette naive damers gammeldagse vesen stemte også huset de bodde i, godt overens. Det var en av disse gamle gårdene i Tollbodgaten, med dype vinduer, lange skumle ganger og trapper, mørke rom og lofter, hvor man uvilkårlig måtte tenke på nisser og spøkeri, nettopp en slik gård - kanskje det var den samme - som Mauritz Hansen har skildret i sin fortelling: "Den gamle med kysen".

Mine vertinners omgangskrets var dessuten meget innskrenket; foruten en gift søster kom der aldri andre enn et par kjedelige madammer. Det eneste opplivende var en vakker søsterdatter, og noen muntre, livlige brorbarn, som jeg alltid måtte fortelle eventyr og nissehistorier.

Jeg prøvde å adsprede meg i min ensomhet og min mismodige stemning ved åse på alle de mange menneskene som ferdes opp og ned ad gaten i snefokk og vind, med rødblå neser og halvlukte øyne.

Det begynte å more meg å iakkta livet og travelheten som hersket over i apoteket: døren sto ikke et øyeblikk, tjenestefolk og bønder strømmet inn og ut, og ga seg til åstudere signaturene når de kom ut på gaten igjen. Det så ut til at noen greide å tyde dem; men andre sto lenge og grundet og ristet betenkelig på hodet; oppgaven var nok for vanskelig for dem.

Det skumret; jeg kunne ikke skjelne ansiktene lenger, men stirret over på den gamle bygningen. Således som apoteket da var, sto det med sine mørke rødbrune vegger, spisse gavler, og tårn med værhaner og blyvinduer, som et minne om bygningskunsten i fjerde Kristians tider.

Bare svanen var da som nu meget adstadig, med gullring om halsen, ridestøvler på føttene, og vingene spent til flukt. Jeg var just i ferd med å fordype meg i betraktninger over fengslede fugler, da jeg ble avbrutt av støy og barnelatter i sideværelset og en svak, jomfrunalsk banking på døren.

På mitt "Kom inn" tren den eldste av mine vertinner, jomfru Mette, inn med et gammeldags kniks, spurte hvordan jeg hadde det, og ba meg under mange omsvøp ta til takke hos dem om aftenen. "De har ikke godt av å sitte så alene her i mørket, snille hr. løytnant," la hun til, "vil De ikke komme inn til oss med det samme? Gamle mor Skau og min brors småpiker er kommet; kanskje det vil adsprede Dem litt. De holder jo så meget av de glade barna."

Jeg fulgte den vennlige innbydelse. Et bål blusset i en stor firkantet kasse av en kakkelovn, kastet et rødt, ustadig lys ut i værelset gjennom den vidåpne ovnsdøren der jeg trådte inn. Rommet var meget dypt, og møblert i gammel stil, med høyryggete rullsærsstoler og en av disse kanapéene som er beregnet på fiskebensskjørter og storksnabelstilling.

Veggene var prydet med oljemalerier, portretter av stive damer med pudrede koafyrer, av Oldenborgere og andre berømmelige personer i panser og plate eller røde kjoler.

"De må sannelig unnskylde, hr. løytnant, at vi ikke har tent lys ennu," sa jomfru Cecilie, den yngre søsteren, som i dagliglaget alminnelig kaltes Sillemor, og kom meg i møte med et kniks, make til søsterens; "men barna tumler seg så gjerne ved ilden i skumringen, og mor Skau hygger seg også ved en liten passiar i ovnskroken."

"Passiar meg hit, passiar meg dit, du koser deg selv ved en faddersladder i skreddertimen, Sillemor, og så skal vi ha skylden," svarte den gamle, trangbrystede dame som ble titulert mor Skau. "Nei se, god aften, far! Kom og sett Dem her og fortell meg hvorledes det er med Dem; De er min santen blitt dyktig avpillet," sa hun til meg og kneiste over sin egen svampete trivelighet.

Jeg måtte berette om min sykdom, og døyet til gjengjeld en meget lang og omstendelig fortelling om hennes gikt og astmatiske plager; til lykke ble den avbrutt ved at barna kom larmende inn fra kjøkkenet, hvor de hadde avlagt et besøk hos det gamle husinventar Stine.

"Faster, vet du hva Stine sier, du?" ropte en liten vever brunøyd tingest. "Hun sier at jeg skal være med på høyloftet i aften og gi nissen julegrøt. Men jeg vil ikke, jeg er redd for nissen!"

"Å, det sier Stine bare for å bli kvitt dere; hun tør ikke gå på høyloftet i mørke selv, tossa, for hun vet nok hun én gang er blitt skremt av nissen," sa jomfru Mette. "Men vil dere ikke hilse på løytnanten da, barn?"

"Å nei, er det deg, løytnant, jeg kjente deg ikke; så blek du er! det er så lenge siden jeg så deg," ropte barna i munnen på hverandre og flokket seg om meg. "Nå må du fortelle oss noe morsomt, det er så lenge siden du fortalte! Å fortell om Smørbukk, snille deg, fortell om Smørbukk og Gulltann!"

Jeg måtte fortelle om Smørbukk og hunden Gulltann og enda gi til beste et par nissehistorier om Vaker-nissen og Bure-nissen som dro høy fra hverandre, og møttes med hver sin høybør på nakken, og sloss så de ble borte i en høysky. Jeg måtte fortelle om nissen på Hesselberg, som ertet gårdshunden til mannen kastet ham ut over låvebroen. Barna klappet i hendene og lo. "Det var til pass til 'n det, stygge nissen," sa de, og krevde mere.

"Nei, nu plager dere løytnanten for meget, barn," sa jomfru Cecilie; "nu forteller nok faster Mette en historie."

"Ja, fortell, faster Mette!" ropte de alle sammen.

"Jeg vet riktig ikke hva jeg skal fortelle," svarte faster Mette; "men siden vi er kommet på snakk om nissen, så skal jeg også fortelle litt om ham. Dere husker vel gamle Kari Gausdal, barn, som var her og bakte flatbrød og lefse, og som alltid hadde så mange eventyr å fortelle?" - "Å ja!" ropte barna.
 
- "Nå, gamle Kari fortalte at hun tjente på Vaisenhuset her for mange år siden. Den gang var det enda mere ensomt og trist enn det nu er, på den kant av byen, og det er en mørk og skummel bygning, Vaisenhuset. Nå, da Kari var kommet dit, skulle hun være kokke, og hun var en meget flink og fiks pike. En natt skulle hun stå opp og brygge; så sa de andre tjenerne til henne: "Du må akte deg så du ikke står for tidlig opp; før klokken to må du ikke legge på ròsten."

"Hvorfor det?" spurte hun.

"Du vet da vel det at det er en nisse her, og du kan nok vite at han ikke vil uroes så tidlig, og før klokken to må du slett ikke ha på ròsten," sa de.

"Pytt, ikke verre," sa Kari, hun var meget frisk på leveren, som de sier, "jeg har ikke noe å skaffe med nissen, og kommer han til meg, så skal jeg nok, den og den ta meg, føyse 'n på dør."

De andre sa hun skulle akte seg, men hun ble ved sitt, og da klokken vel kunne være litt over ett, sto hun opp og la under bryggekjelen og hadde på ròsten. Men hvert øyeblikk sloknet det under kjelen, og det var liksom én kastet brannen ut over skorstenen, men hvem det var, kunne hun ikke se. Hun tok og samlet brannene den ene gangen efter den andre, men det gikk ikke bedre, og ròsten ville heller ikke gå. Til sist ble hun kjed av dette, tok en brann og løp med både høyt og lavt, og svingte den og ropte:

"Pakk deg dit du er kommet fra! Tror du du skal skremme meg, tar du feil."

"Tvi vøre det da!" svarte det fra en av de mørkeste krokene; "jeg har fått sju sjeler her i gården; jeg tenkte jeg skulle fått den åttende med."

Siden den tiden var det ingen som så eller hørte noe til nissen på Vaisenhuset, sa Kari Gausdal." -

"Jeg blir redd, nei du skal fortelle løytnant; når du forteller, så blir jeg aldri redd, for du forteller så morsomt," sa en av de små. En annen foreslo at jeg skulle fortelle om nissen som danset halling med jenten. Det var noe jeg meget nødig innlot meg på, for det hørte sang til. Men de ville på ingen måte la meg slippe, og jeg begynte allerede å kremte for åforberede min overmåte uharmoniske stemme til å synge hallingdansen som hørte til, da den vakre søsterdatteren trådte inn - til glede for barna og frelse for meg.

"Ja nu, barn, nu skal jeg fortelle, hvis dere kan få kusine Lise til åsynge hallingen for dere," sa jeg da hun tok plass; "og så danser dere selv, ikke sant?" Kusinen ble overhengt av de små, og lovet å utføre dansemusikken, og jeg fortalte:

"Det var ensteds, jeg tror nesten det var i Hallingdal, en jente som skulle gå med fløtegrøt til nissen; om det var en torsdagskveld eller en julekveld, det kan jeg ikke huske, men jeg tror visst det var en julekveld. Nu syntes hun det var så synd å gi nissen den gode maten, spiste så selv fløtegrøten, og drakk fettet på kjøpet, og gikk på låven med havremelsgrøt og sur melk i et grisetrau.

"Der har du trauet ditt, styggen!" sa hun. Men hun hadde ikke sagt det, før nissen kom farende og tok henne og begynte en dans med henne; det holdt han på med til hun lå og gispet, og da det kom folk på låven om morgenen, var hun mere død enn levende. Men så lenge som han danset, sang han" - her overtok jomfru Lise nissens parti og sang i hallingtakt:

"Å du har iti opp grauten for Tomten du, å du skal få danse med Tomten du!"

"Å har du iti opp grauten for Tomten du, så skal du få danse med Tomten du!"

Jeg hjalp til med å trampe takten med begge føttene, mens barna støyet og jublende tumlet seg mellom hverandre på gulvet.

"Jeg tror dere setter stuen på taket med det samme, barn. Dere støyer, så det verker i hodet på meg," sa gamle mor Skau. "Vær nu rolige litt, så skal jeg fortelle dere noen historier."

Det ble stille i stuen, og madamen tok til orde.

"Folk de forteller nå så meget om nisser og hulder og slikt, men jeg tror ikke stort av det. Jeg har hverken sett den ene eller den andre av dem - jeg har nå ikke vært vidt i mitt liv heller -, og jeg tror det er snakk; men gamle Stine ute, hun har sett nissen, sier hun. Da jeg gikk for presten, tjente hun hos mine foreldre, og til dem kom hun fra en gammel skipper, som hadde holdt opp å fare. Der var det så stilt og rolig.

Aldri kom de til noen, og ikke kom det noen til dem, og skipperen var aldri lenger enn nede på bryggen; jeg minnes godt han gikk dit i tøfler og hvit nattlue, med lang pipe, og en sid, perlegrå frakk med stålknapper. Alltid gikk de tidlig til sengs, og det var en nisse der, sa de.
 
"Men så var det en gang," sa Stine, "som kokka og jeg, vi satt oppe en aften i pikekammerset og skulle stelle og sy for oss selv, og det led til sengetid, for vekteren hadde alt ropt ti. Det ville ikke gå med syingen og stoppingen, for hvert øyeblikk kom Jon Blund; rett som det var, så nikket jeg, og rett som det var, så nikket hun, for vi hadde vært tidlig oppe og vasket om morgenen.

Men som vi satt slik, så hørte vi et forferdelig rabalder ute i kjøkkenet," sa hun, "det var liksom én slo alle tallerkenene sammen og kastet dem på gulvet. Vi fór opp," sa hun, "og jeg skrek: "Gud trøste oss, det er nissen!" og jeg var så redd at jeg ikke torde sette en fot i kjøkkenet. Kokka var nok fælen, hun også; men hun skjøt hjertet opp i livet, og da hun kom ut i kjøkkenet, lå alle tallerkenene på gulvet, men ikke én av dem var itu, og nissen sto i døren med rød lue på og lo så inderlig godt.

Men nu hadde hun hørt at nissen iblant skulle la seg narre til å flytte, når en ba ham om det og sa det var roligere for ham på et annet sted, og så hadde hun lenge spekulert på å gjøre ham et puss, sa hun, "og så sa hun til ham det - hun skalv litt i målet - at han skulle flytte over til kobberslagerens tvers over gaten; der var det mere stilt og rolig, for der gikk de til sengs klokken ni hver aften.

Det var sant nok også," sa hun til meg; "men du vet nok det," sa hun, "at mesteren var oppe og i arbeid med alle, både svenner og drenger, og hamret og støyet fra klokken tre om morgenen hele dagen. Siden den dag," sa hun, "så vi ikke mere til nissen over hos skipperen.

Men hos kobbersmeden likte han seg nok godt, enda de hamret og banket hele dagen, for folk sa at konen der satte grøt på loftet til ham hver torsdagskveld, og da kan en ikke undres på at de ble rike heller, for nissen gikk vel og dro til dem," sa Stine; og det er sant, de tok seg opp og ble rike folk; men om det var nissen som hjalp dem, skal jeg ikke kunne si," la mor Skau til, hun hostet og rømmet seg - det var en usedvanlig lang fortelling for henne.

Da hun hadde tatt seg en pris tobakk, kviknet hun, og begynte på en frisk:

"Min mor, det var en sanndru kone; hun fortalte en historie som har hendt her i byen, og det en julenatt, og den vet jeg er sann, for det kom aldri et usant ord i hennes munn."

"La oss få høre den, madam Skau," sa jeg. "Fortell, fortell, mor Skau!" ropte barna.

Madammen hostet litt, og tok seg en ny pris: "Da min mor ennu var pike, kom hun stundom til en enke som hun kjente, som henne - ja hva var det nå hun hette da? Madam - nei, jeg kan ikke komme på det, men det kan være det samme også, hun bodde oppe i Møllergaten og var en kone noe over sin beste alder.

Så var det en juleaften, liksom nu; så tenkte hun ved seg selv at hun skulle gå i fropreken julemorgenen, for hun var flittig til å gå i kirken, og så satte hun ut kaffe, for at hun kunne få seg litt varmt drikke, så hun ikke skulle være fastende. Da hun våknet, skinte månen inn på gulvet, men da hun sto opp og skulle se på klokken, hadde den stanset og viserne sto på halv tolv.

Hun visste ikke hva tid det var på natten, men så gikk hun bort til vinduet og så over til kirken. Det lyste ut gjennom alle kirkevinduene. Så vekket hun piken og lot henne koke kaffe, mens hun kledde på seg, og tok så salmeboken og gikk i kirken. Det var så stilt på gaten, og hun så ikke et menneske på veien. Da hun kom i kirken, satte hun seg i stolen hun pleide å sitte; men da hun så seg om, syntes hun folkene så så bleke og underlige ut, akkurat som de kunne være døde alle sammen.

Der var ingen hun kjente, men det var mange som hun syntes hun skulle ha sett før, men hun kunne ikke minnes hvor hun hadde sett dem. Da presten kom på prekestolen, var det ikke noen av byens prester, det var en høy, blek mann, og ham syntes hun også hun skulle kjenne. Han preket nokså vakkert, og det var ikke slik støy og hosting og harking som det pleier å være ved fropreken om julemorgenen - det var så stilt at hun ble rent fælen.

Da de begynte å synge igjen, bøyde en kone som satt ved siden av henne, seg bort og hvisket i øret på henne: "Kast kåpen løst om deg og gå; for bier du til det er forbi her, så gjør de ende på deg. Det er de døde som holder gudstjeneste."

"Huff, jeg blir redd, jeg blir redd, mor Skau," sutret en av de små, og krøp opp på en stol.

"Hysj, hysj, barn, hun slipper godt fra det; nu skal du bare høre," sa mor Skau. "Men enken ble også redd, for da hun hørte stemmen og så på konen, kjente hun henne; det var nabokonen hennes, som var død for mange år siden, og da hun nu så seg om i kirken, husket hun godt at hun hadde sett både presten og mange av menigheten og at de var døde for lange tider siden.

Det isnet i henne, så redd ble hun. Hun kastet kåpen løst om seg, som konen hadde sagt, og gikk sin vei; men da syntes hun de vendte seg og grep efter henne alle sammen, og benene skalv under henne, så hun nær hadde segnet ned på kirkegulvet.

Da hun kom ut på kirketrappen, kjente hun de tok henne i kåpen; hun slapp taket og lot dem ha den, og skyndte seg hjem så fort hun kunne. Da hun var ved stuedøren sin, slo klokken ett, og da hun kom inn, var hun nesten halvdød, så angst var hun. Om morgenen da folk kom til kirken, lå kåpen på trappen, men den var revet i tusen stykker.
 
Min mor, hun hadde sett den mange ganger før, det var en kort lyserød stoffes kåpe med hareskinns fôr og kanter, slik en som var i bruk i min barndom enda. Nu er det rart å se en sånn en, men det er noen gamle koner her i byen og på stiftelsen i Gamlebyen som jeg ser i kirken med slike kåper i julehelgen."

Barna, som under den første del av fortellingen hadde vist sin engstelse, erklærte at de ikke ville høre flere slike fæle historier. De hadde krøpet opp i kanapéen og på stolene, og sa at de syntes det satt noen og tok efter dem under bordet. I det samme kom det inn lys i gamle armstaker, og vi oppdaget med latter at de satt med benene på bordet.

Lysene og julekaken, syltetøyet, bakkels og mjød jaget snart spøkelseshistorier og frykt på dør, opplivet sinnene og førte samtalen over på de levende og på dagens emner. Til sist kom risengrøten og ribbesteken og ga tankene en retning mot det solide, og vi skiltes tidlig fra hverandre, med ønsket om en gledelig jul.

Men jeg hadde en meget urolig natt. Jeg vet ikke om det var fortellingene, kosten, min svakhet, eller alt sammen, som voldte det; jeg lå og kastet meg hit og dit, og var midt inne i nisse-, huldre- og spøkelseshistorier hele natten.

Til sist fór jeg til kirke med dombjeller gjennom luften. Kirken var opplyst, og da jeg kom inn, var det kirken hjemme i dalen. Det var ikke andre å se der enn døler med røde luer, soldater i full puss, og bondejenter med skaut og røde kinner. Presten sto på prekestolen; det var min bestefar, som var død da jeg var liten gutt.

Men som han var best inne i sin preken, gjorde han et rundkast midt ned i kirken - han var kjent som en rask kar -, så samarien fór på én kant og kraven på en annen. "Der ligger presten, og her er jeg," sa han med et munnhell han hadde, "og la oss nu få en springdans."

Øyeblikkelig tumlet hele menigheten seg i den villeste dans, og en stor, lang døl kom bort og tok meg i skulderen og sa: "Du lyt væra med, kar!"

Jeg visste ikke hva jeg skulle tro, da jeg i det samme våknet og kjente taket i skulderen, og så den samme jeg hadde sett i drømme, lute seg over sengen min med døleluen nedover ørene, en finnmut på armen, og et par store øyne naglet i meg.

"Du drømmer visst, kar," sa han; "svetten står på panna di, og du sover tyngre enn en bjønn i hi. Guds fred og gledelig jul! sier jeg fra far din og dem i dalen. Her er brev fra skriveren og finnmut til deg, og Storborken står i gården."

"Men i Guds navn, er det du, Tor?" Det var min fars husbondskar, en prektig døl. "Hvorledes i all verden er du kommet hit nu?" ropte jeg glad.

"Jo, det skal jeg si deg," svarte Tor; jeg kom med Borken, men ellers så var jeg med skriveren ute på Nes, og så sa han: Tor, sa han, nå er det ikke langt til byen, du får ta Borken og reise inn og se til løtnan, og er han frisk og han kan væra med, så skal du ta han med, sa han."

Da vi fór fra byen, var det klart igjen, og vi hadde det fineste føre. Borken langet ut med sine gamle raske ben, og en slik jul som jeg turte den gangen, har jeg aldri turt hverken før eller siden.



 



 Hjemmusa og fjellmusa
 
Av : Asbjørnsen og Moe

Det var engang en hjemmus og en fjellmus, de møttes i skogbrynet; der satt fjellmusa i et haslekjerr og plukket nøtter.

"Signe arbeidet!" sa hjemmusa; "skal jeg treffe skyldfolk her så langt ute i bygda?" sa hun.

"Det var så det," sa fjellmusa.

"Du sanker nøtter du, og drar til hus," sa hjemmusa.

"Jeg nødes til det, om vi skal ha noe å leve av til vinteren," sa fjellmusa.

"Hamsen er stor, og nøtta er full i år, så det kan monne i sulten skrott," sa hjemmusa.

"Det er vel det," sa fjellmusa, og talte om at hun levde vel og hadde det godt.

Hjemmusa mente hun hadde det bedre; men fjellmusa ble ved sitt, og sa at det var ingensteds så godt som i skogen og fjellet, og hun hadde det selv best. Hjemmusa sa at hun hadde det best, og dette kunne de ikke bli sams om. Til sist lovte de de skulle komme ti hverandre i julen, så de fikk se og smake hvem som hadde det best.

Hjemmusa var den som først skulle fare i julegjestebud. Hun fór gjennom skog og dype daler, for enda fjellmusa hadde flyttet ned til vinteren, var veien både lang og tung; det bar imot, og sneen var dyp og løs, så hun ble både trett og sulten før hun kom fram. "Nå skal det være godt å få mat," tenkte hun da hun var fremme.

Fjellmusa hadde krafset i hop nokså bra: det var nøttekjerner og sisselrøtter og andre slags røtter, og mye annet godt som vokser i skog og mark, og det hadde hun i et hull dypt nede i jorden, så det ikke frøs, og tett ved var et oppkomme som var åpent hele vinteren, så hun kunne drikke så mye vann hun ville.

Det var nok av det som var, og de åt både godt og vel; men hjemmusa syntes det var ikke mer enn nødtørftig kost.

"Med dette kan en livnære seg," sa hun, "men det er ikke rart, er det. Nå får du være så snill å komme til meg og smake hvordan vi har det," ba hun.

Ja, det skulle hun, og det varte ikke lenge før hun kom. Da hadde hjemmusa samlet sammen av all den julekosten som konen i huset hadde spilt mens hun gikk og var ør i juletiden: det var ostesmuler og smørbiter og talg, og klingsmuler og rømmebrød og mye annet godt. I spillfatet under tønnetappen hadde hun drikke nok, og hele stuen var full av all slagt godmat. De åt og levde vel, og det var nesten ingen bunn i fjellmusa; slik kost hadde hun aldri smakt. Så ble hun tørst, for maten var både sterk og fet, sa hun, og nå måtte hun drikke en gang.

"Det er ikke langt etter ølet, her skal vi drikke," sa hjemmusa og sprang opp på kanten av spillfatet og drakk seg utørst; men hun drakk ikke mere heller, for hun kjente juleølet og visste det var sterkt.

Men fjellmusa syntes det var et herlig drikke, hun hadde aldri smakt annet enn vann, og tok den ene supen etter den andre; men hun kunne ikke med sterkt drikke; så ble hun drukken før hun kom ned av koppen, og så ble hun ør i toppen og fikk det i føttene, så hun tok til å renne og springe fra den ene øltønna og opp på den andre, og til å danse og tumle på hyllene mellom kopper og krus, og knistre og pipe som hun både var full og galen, og full var hun da også.

"Du må ikke bære deg som du var kommen ut av berget i dag," sa hjemmusa; "gjør ikke slik styr og hold ikke slikt leven; vi har slik hard fut her," sa hun.

Fjellmusa sa hun aktet hverken fut eller fant.

Men katten satt på kjellerlemmen og lurte og hørte både snakket og ståket. Med det samme konen skulle ned og tappe i en ølskål og hun lettet på lemmen, smatt katten ned i kjelleren og slo kloen i fjellmusa; det ble en annen dans det. Hjemmusa smatt inn i hullet sitt, og satt trygg og så på at fjellmusa ble fastende med ett, da hun kjente kattekloen.

"Å kjære min fut, å kjære min fut, vær nådig spar liv, skal jeg fortelle deg et eventyr," sa hun.

"Kom med det!" sa katten.

"Det var en gang to små mus," sa fjellmusa, og pep så sent og så ynkelig, for hun ville dra det ut så langt hun kunne.

"Så var de ikke alene," sa katten, både kort og tvert.

"Så hadde vi en stek vi skulle steke oss."

"Så svalt dere ikke," sa katten.

"Så satte vi den ut på taket, så den kunne svale seg vel," sa fjellmusa.

"Så brente du deg ikke," sa katten.

"Så kom reven og kråka og tok og åt den," sa fjellmusa.

"Så eter jeg deg!" sa katten.

Men i det samme smelte kjerringa igjen kjellerlemmen, så katten ble redd og slapp taket. Og vips! var fjellmusa oppe i hullet til hjemmusa. Derfra var det en gang ut i sneen, og fjellmusa var ikke sen om å komme på hjemveien.

"Dette kaller du å ha det vel, og sier at du lever best?" sa hun til hjemmusa. "Gud glede meg det mindre da, fremfor slik en stor gård og slik en hauk til fut! det var jo så vidt jeg slapp med livet."




 



Piken med svovelstikkene


Det var gresselig kaldt.Det snedde, og det begynte å bli mørke kvelden.

Det var da også den siste kvelden i året, nyttårskvelden.
I denne kulden og i dette mørket gikk det en liten fattig pike, barhodet og med bare føtter gjennom gatene.
Ja, egentlig hadde hun hatt tøfler på seg da hun gikk hjemmefra, men hva hjalp det?

Det var noen riktig svære tøfler, så store at moren hennes hadde brukt dem den siste tiden,
og den lille piken mistet dem da hun skyndte seg over gaten, akkurat idet to vogner for forbi i voldsom fart.
Den ene tøffelen klarte hun ikke å finne igjen, og den andre tok en gutt og løp sin vei med.

Han sa at han ville bruke den til vugge når han selv fikk barn.

Og der gikk den lille piken med de bare, små bena, som var røde og blå av kulde.
I et gammelt forkle hadde hun en mengde svovelstikker, og en bunt gikk hun med i handen.

Ingen hadde kjøpt noe av henne hele dagen. Ingen hadde gitt henne en eneste liten skilling.
Sulten og forfrossen gikk hun der og så ulykkelig ut, stakkars liten.

Snefnuggene falt i det lange, gule håret som krøllet seg så pent i nakken, men slikt tenkte hun ikke det minste på.
Ut av alle vinduer skinte det lys, og det luktet så deilig gåsestek i gaten, for det var jo nyttårsaften - ja, det tenkte hun på.

Borte i en krok mellom to hus - det ene stakk litt mer fram i gaten enn det andre, satte hun seg og krøket seg godt sammen.

De små bena hadde hun trukket oppunder seg, men hun frøs mer og mer, og hjem torde hun ikke gå, for hun hadde jo ikke solgt noen svovelstikker. Ikke hadde hun fått en eneste skilling heller, og faren kom til å slå henne.

Kaldt var det hjemme også, for de bodde oppunder taket, og der pep vinden inn, enda det var dyttet med strå og filler i de største sprekkene. De små hendene hennes var nesten døde av kulde. Å - så godt som en liten svovelstikke ville gjøre!

Om hun bare vaget å dra en ut av bunten, ripe den mot veggen og varme fingrene!

Hun trakk en ut, og ritsj! som den futtet og brant!
Luen var varm og klar som et lite lys da hun holdt handen omkring den. Det var et underlig lys.

Den lille piken syntes hun satt foran en stor jernovn med blanke messingkuler og messingrør på.
Ilden brant så vidunderlig og varmet så godt. Å, så deilig det var!

Den lille piken strakte allerede føttene fram for å varme dem også - da gikk flammen ut,
kakkelovnen forsvant, og hun satt der med en liten stump av den utbrente svovelstikken i handen.

Hun ripet av en ny, den brant og lyste, og der hvor lysskinnet falt på muren, ble den gjennomsiktig som et stykke flor.

Hun så helt inn i stuen, hvor bordet sto dekket med skinnende hvit duk og fint porselen,
og en stekt gås sto og dampet så deilig, fylt med svisker og epler.

Og det herligste av alt var at gåsen hoppet ned fra fatet og vraltet bortover gulvet med gaffel og kniv i ryggen,
helt bort til den lille piken kom den.

Da sloknet svovelstikken, og så var det ikke noe annet å se enn den tykke, kalde murveggen igjen.

Så tente hun en ny. Da satt hun under det vidunderligste juletre.
Det var enda større og finere pyntet enn det hun hadde sett gjennom glassdøren hos den rike kjøpmannen siste julekveld.
Tusen lys brant på de grønne grenene, og farveglade bilder, slike som de pynter i butikkvinduene med, tittet ned på henne.

Den lille piken strakte begge hendene i været - og da sloknet svovelstikken.

Alle julelysene steg høyere og høyere, og nå så hun at de var de klare stjernene der oppe.
En av dem falt og laget en lang ildstripe på himmelen.

"Nå døde et menneske!" sa den lille piken, for gamle mor hadde sagt at når en stjerne faller, så går en sjel opp til Gud.
Mormor, som nå var død, var det eneste menneske som hadde vært snill mot den lille piken.

Hun strøk igjen en svovelstikke mot muren.
Den lyste opp rundt om, og i skinnet sto gamle mormor, så klar, så strålende, så mild og god.

"Mormor" ropte den lille piken. "Å, la meg få være med deg! jeg vet at du er borte når svovelstikken går ut,
borte akkurat som den varme kakkelovnen, den deilige gåsesteken og det store, vakre juletreet!"

Og så strøk hun fort av alle de svovelstikkene som var igjen i bunten, for hun ville holde på mormoren.
Og svovelstikkene lyste med en slik glans at det ble lysere enn midt på lyse dagen.

Mormor hadde aldri vært så vakker før og så stor.
Hun løftet den lille piken opp på armen sin, og de fløy i lys og glede, så høyt, så høyt.
Det fantes ingen kulde mer og ingen sult og angst - de var hos Gud.

Men i kroken ved huset satt den lille piken og var død da den kalde morgenen kom,
hun var frosset i hjel den siste kvelden i det gamle året. Hun satt der med røde kinn og et smil om munnen.

Nyttårsmorgenen gikk opp over den lille døde, som satt der med svovelstikkene sine.
En bunt av dem var nesten brent opp. Hun har villet varme seg, sa folk.

Ingen visste noe om alt det vakre hun hadde sett,
og om hvordan hun var gått sammen med mormor inn til nyttårs glede i stråleglans.




 



En gammeldags juleaften
(Av Asbjørnsen & Moe)
 
Vinden pep i de gamle lønner og linder utenfor vinduene mine, sneen føk ned igjennom gaten, og himmelen var så mørk som en desemberhimmel kan være her i Kristiania.

Mitt humør var like så mørkt. Det var juleaften, den første jeg ikke skulle tilbringe ved den hjemlige arne. For noen tid siden var jeg blitt offiser, og hadde tenkt å glede mine gamle foreldre ved mitt nærvær, hadde håpet å vise meg for hjembygdens damer i glans og herlighet.
 
Men en nervefeber brakte meg på hospitalet. Derfra var jeg kommet ut først for en ukes tid siden, og jeg befant meg nu i den meget lovpriste rekonvalesent-tilstand. Jeg hadde skrevet hjem efter Storborken og fars finnmut, men brevet kunne knapt nå frem til dalen før annen juledag, og først under nyttår kunne hesten ventes hit.
 
Mine kamerater var reist fra byen, og jeg hadde ikke en familie jeg kunne hygge meg ved. De to gamle jomfruene som jeg losjerte hos, var visstnok godslige og snille mennesker, og de hadde tatt seg av meg med stor omhu i begynnelsen av min sykdom. Men deres hele måte å være på var altfor meget av den gamle verden til riktig å falle i ungdommens smak. Deres tanker dvelte helst ved fortiden, og når de, som ofte kunne hende, fortalte meg historier om byen og dens forhold, minte det, både ved innhold og ved den naive oppfatningsmåten, om en svunnen tid.

Med dette naive damers gammeldagse vesen stemte også huset de bodde i, godt overens. Det var en av disse gamle gårdene i Tollbodgaten, med dype vinduer, lange skumle ganger og trapper, mørke rom og lofter, hvor man uvilkårlig måtte tenke på nisser og spøkeri, nettopp en slik gård - kanskje det var den samme - som Mauritz Hansen har skildret i sin fortelling: "Den gamle med kysen".

Mine vertinners omgangskrets var dessuten meget innskrenket; foruten en gift søster kom der aldri andre enn et par kjedelige madammer. Det eneste opplivende var en vakker søsterdatter, og noen muntre, livlige brorbarn, som jeg alltid måtte fortelle eventyr og nissehistorier.

Jeg prøvde å adsprede meg i min ensomhet og min mismodige stemning ved åse på alle de mange menneskene som ferdes opp og ned ad gaten i snefokk og vind, med rødblå neser og halvlukte øyne. Det begynte å more meg å iakkta livet og travelheten som hersket over i apoteket: døren sto ikke et øyeblikk, tjenestefolk og bønder strømmet inn og ut, og ga seg til åstudere signaturene når de kom ut på gaten igjen.

Det så ut til at noen greide å tyde dem; men andre sto lenge og grundet og ristet betenkelig på hodet; oppgaven var nok for vanskelig for dem. Det skumret; jeg kunne ikke skjelne ansiktene lenger, men stirret over på den gamle bygningen. Således som apoteket da var, sto det med sine mørke rødbrune vegger, spisse gavler, og tårn med værhaner og blyvinduer, som et minne om bygningskunsten i fjerde Kristians tider.

Bare svanen var da som nu meget adstadig, med gullring om halsen, ridestøvler på føttene, og vingene spent til flukt. Jeg var just i ferd med å fordype meg i betraktninger over fengslede fugler, da jeg ble avbrutt av støy og barnelatter i sideværelset og en svak, jomfrunalsk banking på døren.

På mitt "Kom inn" tren den eldste av mine vertinner, jomfru Mette, inn med et gammeldags kniks, spurte hvordan jeg hadde det, og ba meg under mange omsvøp ta til takke hos dem om aftenen. "De har ikke godt av å sitte så alene her i mørket, snille hr. løytnant," la hun til, "vil De ikke komme inn til oss med det samme? Gamle mor Skau og min brors småpiker er kommet; kanskje det vil adsprede Dem litt. De holder jo så meget av de glade barna."

Jeg fulgte den vennlige innbydelse. Et bål blusset i en stor firkantet kasse av en kakkelovn, kastet et rødt, ustadig lys ut i værelset gjennom den vidåpne ovnsdøren der jeg trådte inn. Rommet var meget dypt, og møblert i gammel stil, med høyryggete rullsærsstoler og en av disse kanapéene som er beregnet på fiskebensskjørter og storksnabelstilling. Veggene var prydet med oljemalerier, portretter av stive damer med pudrede koafyrer, av Oldenborgere og andre berømmelige personer i panser og plate eller røde kjoler.

"De må sannelig unnskylde, hr. løytnant, at vi ikke har tent lys ennu," sa jomfru Cecilie, den yngre søsteren, som i dagliglaget alminnelig kaltes Sillemor, og kom meg i møte med et kniks, make til søsterens; "men barna tumler seg så gjerne ved ilden i skumringen, og mor Skau hygger seg også ved en liten passiar i ovnskroken."

"Passiar meg hit, passiar meg dit, du koser deg selv ved en faddersladder i skreddertimen, Sillemor, og så skal vi ha skylden," svarte den gamle, trangbrystede dame som ble titulert mor Skau. "Nei se, god aften, far! Kom og sett Dem her og fortell meg hvorledes det er med Dem; De er min santen blitt dyktig avpillet," sa hun til meg og kneiste over sin egen svampete trivelighet.

Jeg måtte berette om min sykdom, og døyet til gjengjeld en meget lang og omstendelig fortelling om hennes gikt og astmatiske plager; til lykke ble den avbrutt ved at barna kom larmende inn fra kjøkkenet, hvor de hadde avlagt et besøk hos det gamle husinventar Stine.

"Faster, vet du hva Stine sier, du?" ropte en liten vever brunøyd tingest. "Hun sier at jeg skal være med på høyloftet i aften og gi nissen julegrøt. Men jeg vil ikke, jeg er redd for nissen!"

"Å, det sier Stine bare for å bli kvitt dere; hun tør ikke gå på høyloftet i mørke selv, tossa, for hun vet nok hun én gang er blitt skremt av nissen," sa jomfru Mette. "Men vil dere ikke hilse på løytnanten da, barn?"

"Å nei, er det deg, løytnant, jeg kjente deg ikke; så blek du er! det er så lenge siden jeg så deg," ropte barna i munnen på hverandre og flokket seg om meg. "Nå må du fortelle oss noe morsomt, det er så lenge siden du fortalte! Å fortell om Smørbukk, snille deg, fortell om Smørbukk og Gulltann!" Jeg måtte fortelle om Smørbukk og hunden Gulltann og enda gi til beste et par nissehistorier om Vaker-nissen og Bure-nissen som dro høy fra hverandre, og møttes med hver sin høybør på nakken, og sloss så de ble borte i en høysky. Jeg måtte fortelle om nissen på Hesselberg, som ertet gårdshunden til mannen kastet ham ut over låvebroen. Barna klappet i hendene og lo. "Det var til pass til 'n det, stygge nissen," sa de, og krevde mere.

"Nei, nu plager dere løytnanten for meget, barn," sa jomfru Cecilie; "nu forteller nok faster Mette en historie."

"Ja, fortell, faster Mette!" ropte de alle sammen.

"Jeg vet riktig ikke hva jeg skal fortelle," svarte faster Mette; "men siden vi er kommet på snakk om nissen, så skal jeg også fortelle litt om ham. Dere husker vel gamle Kari Gausdal, barn, som var her og bakte flatbrød og lefse, og som alltid hadde så mange eventyr å fortelle?" - "Å ja!" ropte barna. - "Nå, gamle Kari fortalte at hun tjente på Vaisenhuset her for mange år siden.

Den gang var det enda mere ensomt og trist enn det nu er, på den kant av byen, og det er en mørk og skummel bygning, Vaisenhuset. Nå, da Kari var kommet dit, skulle hun være kokke, og hun var en meget flink og fiks pike. En natt skulle hun stå opp og brygge; så sa de andre tjenerne til henne: "Du må akte deg så du ikke står for tidlig opp; før klokken to må du ikke legge på ròsten."

"Hvorfor det?" spurte hun.

"Du vet da vel det at det er en nisse her, og du kan nok vite at han ikke vil uroes så tidlig, og før klokken to må du slett ikke ha på ròsten," sa de.

"Pytt, ikke verre," sa Kari, hun var meget frisk på leveren, som de sier, "jeg har ikke noe å skaffe med nissen, og kommer han til meg, så skal jeg nok, den og den ta meg, føyse 'n på dør."

De andre sa hun skulle akte seg, men hun ble ved sitt, og da klokken vel kunne være litt over ett, sto hun opp og la under bryggekjelen og hadde på ròsten. Men hvert øyeblikk sloknet det under kjelen, og det var liksom én kastet brannen ut over skorstenen, men hvem det var, kunne hun ikke se. Hun tok og samlet brannene den ene gangen efter den andre, men det gikk ikke bedre, og ròsten ville heller ikke gå. Til sist ble hun kjed av dette, tok en brann og løp med både høyt og lavt, og svingte den og ropte:

"Pakk deg dit du er kommet fra! Tror du du skal skremme meg, tar du feil."

"Tvi vøre det da!" svarte det fra en av de mørkeste krokene; "jeg har fått sju sjeler her i gården; jeg tenkte jeg skulle fått den åttende med."

Siden den tiden var det ingen som så eller hørte noe til nissen på Vaisenhuset, sa Kari Gausdal." -

"Jeg blir redd, nei du skal fortelle løytnant; når du forteller, så blir jeg aldri redd, for du forteller så morsomt," sa en av de små. En annen foreslo at jeg skulle fortelle om nissen som danset halling med jenten. Det var noe jeg meget nødig innlot meg på, for det hørte sang til. Men de ville på ingen måte la meg slippe, og jeg begynte allerede å kremte for åforberede min overmåte uharmoniske stemme til å synge hallingdansen som hørte til, da den vakre søsterdatteren trådte inn - til glede for barna og frelse for meg.

"Ja nu, barn, nu skal jeg fortelle, hvis dere kan få kusine Lise til åsynge hallingen for dere," sa jeg da hun tok plass; "og så danser dere selv, ikke sant?" Kusinen ble overhengt av de små, og lovet å utføre dansemusikken, og jeg fortalte:

"Det var ensteds, jeg tror nesten det var i Hallingdal, en jente som skulle gå med fløtegrøt til nissen; om det var en torsdagskveld eller en julekveld, det kan jeg ikke huske, men jeg tror visst det var en julekveld. Nu syntes hun det var så synd å gi nissen den gode maten, spiste så selv fløtegrøten, og drakk fettet på kjøpet, og gikk på låven med havremelsgrøt og sur melk i et grisetrau.
 
"Der har du trauet ditt, styggen!" sa hun. Men hun hadde ikke sagt det, før nissen kom farende og tok henne og begynte en dans med henne; det holdt han på med til hun lå og gispet, og da det kom folk på låven om morgenen, var hun mere død enn levende. Men så lenge som han danset, sang han" - her overtok jomfru Lise nissens parti og sang i hallingtakt:

"Å du har iti opp grauten for Tomten du, å du skal få danse med Tomten du!"

"Å har du iti opp grauten for Tomten du, så skal du få danse med Tomten du!"

Jeg hjalp til med å trampe takten med begge føttene, mens barna støyet og jublende tumlet seg mellom hverandre på gulvet.

"Jeg tror dere setter stuen på taket med det samme, barn. Dere støyer, så det verker i hodet på meg," sa gamle mor Skau. "Vær nu rolige litt, så skal jeg fortelle dere noen historier."

Det ble stille i stuen, og madamen tok til orde.

"Folk de forteller nå så meget om nisser og hulder og slikt, men jeg tror ikke stort av det. Jeg har hverken sett den ene eller den andre av dem - jeg har nå ikke vært vidt i mitt liv heller -, og jeg tror det er snakk; men gamle Stine ute, hun har sett nissen, sier hun. Da jeg gikk for presten, tjente hun hos mine foreldre, og til dem kom hun fra en gammel skipper, som hadde holdt opp å fare.

Der var det så stilt og rolig. Aldri kom de til noen, og ikke kom det noen til dem, og skipperen var aldri lenger enn nede på bryggen; jeg minnes godt han gikk dit i tøfler og hvit nattlue, med lang pipe, og en sid, perlegrå frakk med stålknapper. Alltid gikk de tidlig til sengs, og det var en nisse der, sa de. "Men så var det en gang," sa Stine, "som kokka og jeg, vi satt oppe en aften i pikekammerset og skulle stelle og sy for oss selv, og det led til sengetid, for vekteren hadde alt ropt ti. Det ville ikke gå med syingen og stoppingen, for hvert øyeblikk kom Jon Blund; rett som det var, så nikket jeg, og rett som det var, så nikket hun, for vi hadde vært tidlig oppe og vasket om morgenen.

Men som vi satt slik, så hørte vi et forferdelig rabalder ute i kjøkkenet," sa hun, "det var liksom én slo alle tallerkenene sammen og kastet dem på gulvet. Vi fór opp," sa hun, "og jeg skrek: "Gud trøste oss, det er nissen!" og jeg var så redd at jeg ikke torde sette en fot i kjøkkenet. Kokka var nok fælen, hun også; men hun skjøt hjertet opp i livet, og da hun kom ut i kjøkkenet, lå alle tallerkenene på gulvet, men ikke én av dem var itu, og nissen sto i døren med rød lue på og lo så inderlig godt.

Men nu hadde hun hørt at nissen iblant skulle la seg narre til å flytte, når en ba ham om det og sa det var roligere for ham på et annet sted, og så hadde hun lenge spekulert på å gjøre ham et puss, sa hun, "og så sa hun til ham det - hun skalv litt i målet - at han skulle flytte over til kobberslagerens tvers over gaten; der var det mere stilt og rolig, for der gikk de til sengs klokken ni hver aften.

Det var sant nok også," sa hun til meg; "men du vet nok det," sa hun, "at mesteren var oppe og i arbeid med alle, både svenner og drenger, og hamret og støyet fra klokken tre om morgenen hele dagen. Siden den dag," sa hun, "så vi ikke mere til nissen over hos skipperen.

Men hos kobbersmeden likte han seg nok godt, enda de hamret og banket hele dagen, for folk sa at konen der satte grøt på loftet til ham hver torsdagskveld, og da kan en ikke undres på at de ble rike heller, for nissen gikk vel og dro til dem," sa Stine; og det er sant, de tok seg opp og ble rike folk; men om det var nissen som hjalp dem, skal jeg ikke kunne si," la mor Skau til, hun hostet og rømmet seg - det var en usedvanlig lang fortelling for henne.

Da hun hadde tatt seg en pris tobakk, kviknet hun, og begynte på en frisk:

"Min mor, det var en sanndru kone; hun fortalte en historie som har hendt her i byen, og det en julenatt, og den vet jeg er sann, for det kom aldri et usant ord i hennes munn."

"La oss få høre den, madam Skau," sa jeg. "Fortell, fortell, mor Skau!" ropte barna.

Madammen hostet litt, og tok seg en ny pris: "Da min mor ennu var pike, kom hun stundom til en enke som hun kjente, som henne - ja hva var det nå hun hette da? Madam - nei, jeg kan ikke komme på det, men det kan være det samme også, hun bodde oppe i Møllergaten og var en kone noe over sin beste alder. Så var det en juleaften, liksom nu; så tenkte hun ved seg selv at hun skulle gå i fropreken julemorgenen, for hun var flittig til å gå i kirken, og så satte hun ut kaffe, for at hun kunne få seg litt varmt drikke, så hun ikke skulle være fastende. Da hun våknet, skinte månen inn på gulvet, men da hun sto opp og skulle se på klokken, hadde den stanset og viserne sto på halv tolv.

Hun visste ikke hva tid det var på natten, men så gikk hun bort til vinduet og så over til kirken. Det lyste ut gjennom alle kirkevinduene. Så vekket hun piken og lot henne koke kaffe, mens hun kledde på seg, og tok så salmeboken og gikk i kirken. Det var så stilt på gaten, og hun så ikke et menneske på veien.
 
Da hun kom i kirken, satte hun seg i stolen hun pleide å sitte; men da hun så seg om, syntes hun folkene så så bleke og underlige ut, akkurat som de kunne være døde alle sammen. Der var ingen hun kjente, men det var mange som hun syntes hun skulle ha sett før, men hun kunne ikke minnes hvor hun hadde sett dem.

Da presten kom på prekestolen, var det ikke noen av byens prester, det var en høy, blek mann, og ham syntes hun også hun skulle kjenne. Han preket nokså vakkert, og det var ikke slik støy og hosting og harking som det pleier å være ved fropreken om julemorgenen - det var så stilt at hun ble rent fælen. Da de begynte å synge igjen, bøyde en kone som satt ved siden av henne, seg bort og hvisket i øret på henne: "Kast kåpen løst om deg og gå; for bier du til det er forbi her, så gjør de ende på deg. Det er de døde som holder gudstjeneste."

"Huff, jeg blir redd, jeg blir redd, mor Skau," sutret en av de små, og krøp opp på en stol.

"Hysj, hysj, barn, hun slipper godt fra det; nu skal du bare høre," sa mor Skau. "Men enken ble også redd, for da hun hørte stemmen og så på konen, kjente hun henne; det var nabokonen hennes, som var død for mange år siden, og da hun nu så seg om i kirken, husket hun godt at hun hadde sett både presten og mange av menigheten og at de var døde for lange tider siden.

Det isnet i henne, så redd ble hun. Hun kastet kåpen løst om seg, som konen hadde sagt, og gikk sin vei; men da syntes hun de vendte seg og grep efter henne alle sammen, og benene skalv under henne, så hun nær hadde segnet ned på kirkegulvet. Da hun kom ut på kirketrappen, kjente hun de tok henne i kåpen; hun slapp taket og lot dem ha den, og skyndte seg hjem så fort hun kunne.

Da hun var ved stuedøren sin, slo klokken ett, og da hun kom inn, var hun nesten halvdød, så angst var hun. Om morgenen da folk kom til kirken, lå kåpen på trappen, men den var revet i tusen stykker. Min mor, hun hadde sett den mange ganger før, det var en kort lyserød stoffes kåpe med hareskinns fôr og kanter, slik en som var i bruk i min barndom enda. Nu er det rart å se en sånn en, men det er noen gamle koner her i byen og på stiftelsen i Gamlebyen som jeg ser i kirken med slike kåper i julehelgen."

Barna, som under den første del av fortellingen hadde vist sin engstelse, erklærte at de ikke ville høre flere slike fæle historier. De hadde krøpet opp i kanapéen og på stolene, og sa at de syntes det satt noen og tok efter dem under bordet. I det samme kom det inn lys i gamle armstaker, og vi oppdaget med latter at de satt med benene på bordet.
 
Lysene og julekaken, syltetøyet, bakkels og mjød jaget snart spøkelseshistorier og frykt på dør, opplivet sinnene og førte samtalen over på de levende og på dagens emner. Til sist kom risengrøten og ribbesteken og ga tankene en retning mot det solide, og vi skiltes tidlig fra hverandre, med ønsket om en gledelig jul.

Men jeg hadde en meget urolig natt. Jeg vet ikke om det var fortellingene, kosten, min svakhet, eller alt sammen, som voldte det; jeg lå og kastet meg hit og dit, og var midt inne i nisse-, huldre- og spøkelseshistorier hele natten.

Til sist fór jeg til kirke med dombjeller gjennom luften. Kirken var opplyst, og da jeg kom inn, var det kirken hjemme i dalen. Det var ikke andre å se der enn døler med røde luer, soldater i full puss, og bondejenter med skaut og røde kinner. Presten sto på prekestolen; det var min bestefar, som var død da jeg var liten gutt. Men som han var best inne i sin preken, gjorde han et rundkast midt ned i kirken - han var kjent som en rask kar -, så samarien fór på én kant og kraven på en annen. "Der ligger presten, og her er jeg," sa han med et munnhell han hadde, "og la oss nu få en springdans."

Øyeblikkelig tumlet hele menigheten seg i den villeste dans, og en stor, lang døl kom bort og tok meg i skulderen og sa: "Du lyt væra med, kar!"

Jeg visste ikke hva jeg skulle tro, da jeg i det samme våknet og kjente taket i skulderen, og så den samme jeg hadde sett i drømme, lute seg over sengen min med døleluen nedover ørene, en finnmut på armen, og et par store øyne naglet i meg.

"Du drømmer visst, kar," sa han; "svetten står på panna di, og du sover tyngre enn en bjønn i hi. Guds fred og gledelig jul! sier jeg fra far din og dem i dalen. Her er brev fra skriveren og finnmut til deg, og Storborken står i gården."

"Men i Guds navn, er det du, Tor?" Det var min fars husbondskar, en prektig døl. "Hvorledes i all verden er du kommet hit nu?" ropte jeg glad.

"Jo, det skal jeg si deg," svarte Tor; jeg kom med Borken, men ellers så var jeg med skriveren ute på Nes, og så sa han: Tor, sa han, nå er det ikke langt til byen, du får ta Borken og reise inn og se til løtnan, og er han frisk og han kan væra med, så skal du ta han med, sa han."

Da vi fór fra byen, var det klart igjen, og vi hadde det fineste føre. Borken langet ut med sine gamle raske ben, og en slik jul som jeg turte den gangen, har jeg aldri turt hverken før eller siden. 



 

Det er ikke alltid lett å være julenisse heller
Jo Tenfjord

    Det var søndag, og mor tente det andre lyset i adventstaken. 

    - Og nå er det kanskje på tide å skrive til julenissen, sa hun. - Skriv det dere ønsker dere. Nå kunne ikke veslesøster Siv eller mellombror Morten egentlig skrive. Det kunne bare storebror Svein, for han var begynt på skolen. Men både Morten og Siv kunne tegne det de ønsket seg. Julenissen ville nok forstå det. 

    - Men husk, julenissen har dårlig råd i år, han også, sa mor. - Jeg tror ikke det er verdt å ønske seg særlig dyre ting, og ikke mange ting. 

    - Er julenissen også blitt arbeidsløs? spurte veslesøster Siv. Far var blitt arbeidsløs, så hun visste hva det var.
    - Å nei, sa mor, - men det er harde tider for julenissen også. 

    - Hva betyr harde tider? spurte Siv.
    - Det er ikke alltid lett å være julenisse heller, mente mor. Og av stemmen til mor skjønte Siv litt om hvordan det var.
    - Tror du en babydukke som kan tisse er for dyr? spurte hun. 

    - Du må ikke si hva du ønsker deg, sa mellombror Morten. - Bare du og julenissen skal vite det.
    - Men du sa jo ikke at du ønsket deg en tissedukke. Du spurte bare om den var for dyr, la han til. 

    - Jeg tror nok julenissen kunne klare en slik dukke, sa mor.
    - Skal vi putte brevene til julenissen i postkassen? spurte Siv. Hun var så liten at hun ikke kunne huske hvordan de gjorde det i fjor. 

    - Nei, sa mellombror Morten som husket det. - Far gir dem til Nordenvinden, så gir Nordenvinden dem til julenissen.
    - Nordenvinden, ha ha, sa storebror Svein.
    - Hysj da, Svein, sa mor. 

    Alle fulgte med far ut i gangen da han skulle gå med brevene. 

    - Men støvlene dine! sa mor. - Det er jo store hull i sålene! Det har jeg ikke sett.
    - Det sliter på støvlene når en går rundt og søker jobb, sa far. 

    - Du kan bli syk om du går i snøen med de støvlene, sa mor. - Du må ha nye støvler.
    - Det har vi ikke råd til nå før jul, sa far. - Det er så masse annet å bruke pengene til. 

    - Vi kan be julenissen om støvler også, sa Siv.
    - Ingen må si hva de ønsker seg, sa mellombror Morten. - Bare julenissen skal vite det.
    - Julenissen, ha ha, sa storebror Svein. 

    - Hysj da, Svein, sa mor. - Far skal ha nye støvler, sa hun. - Og det er vi som skal skaffe dem. Vi sparer penger og spiser grøt til middag i mange dager. 

    Og det gjorde de. Så ble det søndag igjen, og nå var det tre tente lys i adventstaken, og fire dager etterpå kom far hjem med de fineste støvler Siv hadde sett. De var brune og blanke med tykke såler. 

    - Takk for støvlene, mor, sa far.
    - Takk grøten, sa mor. - Og takk barna som har hjulpet meg å spare. 

    Nå var det bare en søndag igjen. Da fikk storebror Svein og mellom-bror Morten og veslesøster Siv tenne hvert sitt lys i adventstaken, men far holdt hånden til Siv mens hun tente. Mor tente det fjerde lyset. 

    Det ble dagen før julaften. Far hadde gått ut med de fine støvlene sine og kjøpt juletre, og barna fikk være med og pynte det. 

    SÅ BLE DET JULAFTEN. 

    De spiste risengrynsgrøt som var helt annerledes enn andre grøter, for dette var julegrøt med mandel i. Storebror Svein fant mandelen i grøten sin, og da fikk han en marsipangris.
    Etterpå gikk de rundt juletreet.

Når teddyen til mellombror Morten var med, nådde de akkurat rundt det. De sang Glade jul og Deilig er den himmel blå, og så måtte far gå opp på soverommet og hvile seg litt før han festet videre, sa han. For han var blitt trett og sliten av all gåingen - både etter jobb og etter et sånt pent juletre. 

    Mor og barna ble ved med å synge, men nå nådde de ikke helt rundt treet, så de sto stille og sang. Storebror Svein var litt stolt av at han kunne sa mange vers av Et barn er født i Betlehem og Jeg synger julekvad. Det hadde han lært på skolen. Mellombror Morten hadde lært av ham igjen, og Siv sang tra-la-la. Det gikk fint. 

    Men så ringte det på. Mor og barna gikk ut i gangen, og mor åpnet døra. 

    OG DER STO JULENISSEN.
    Han hadde en sid, tykk frakk på seg og hadde hvitt skjegg og var stiv og rar i ansiktet. 

    - Er her noen snille barn? brummet nissen.
    Mor sa at dét var det.
    Det var nesten litt nifst. Men han hadde mange pakker i sekken, og Siv så nesten bare på pakkene og ikke på ham.
    Storebror Svein og mellombror Morten fikk pakker med Lego og skøyter i. Det var brukte skøyter, men de var fine for det, og Morten ble så glad at han skrek:
    - Jippi, julenisse! 

    Han var visst ikke det minste redd lenger. Men Siv ble litt redd da julenissen kom bort til henne.
    Først ga han henne en liten pakke, og den hadde fint papir med røde nisser og grønne juletrær.
 
Da hun rev av papiret, var det en eske inni, og inni esken var det mange fargeblyanter. Men så ga julenissen henne enda en pakke. Den var avlang og ganske stor, og da hun rev av det papiret, var det en eske der også, og i den esken lå en liten dukke, og den så ut som den kunne tisse! 


    - Tusen takk, hvisket Siv, for stemmen var blitt borte. Så neide hun i stedet. Men da kom hun til å se på det nederste av julenissen. NISSEN HADDE STØVLENE TIL FAR! NISSEN HADDE STJÅLET DE FINE, NYE STØVLENE TIL FAR! 

    Siv åpnet munnen for å skrike det ut, men så lukket hun den igjen. Hun var for redd den store nissen som sto like over henne. Hun fikk ikke fram et ord. 

    Mor og mellombror Morten sa: - Farvel, julenisse, og julenissen gikk.
    Siv fikk ikke fram et ord da han var gått heller. Ør og forvirret satt hun i en krok og glemte å leke med den nye dukken. 

    Ja, for det var så flaut å fortelle de andre om det hun hadde sett, det som de ikke hadde lagt merke til. Hun skjønte ikke riktig om det var flaut for nissen eller flaut for henne. Inni hodet hennes var stemmen til mor da hun sa: - Det er ikke alltid lett å være julenisse heller. 

    Julenissen hadde nok enda dårligere råd enn hun hadde trodd. Og han måtte gå masse rundt i snøen, så han måtte ha gode støvler. Men likevel! 

    Siv visste ikke riktig hvor hun skulle se. Det var liksom ingen stas lenger verken med dukke eller fargeblyanter. Om litt stakk hun ut i gangen - og jo, det var som hun trodde: STØVLENE TIL FÅR STO IKKE PÅ PLASSEN SIN!
 
    Hva skulle hun gjøre? Hun måtte få julenissen til å forstå at far trengte støvlene, han som skulle gå så mye rundt og søke arbeid. Men dessuten var det noe med at storebror Svein ikke måtte få vite hva julenissen hadde gjort - for da ville Svein kanskje se ekkel ut i fjeset selv om det var julaften - og snakke stygt om julenissen! 

    Og nå var julenissen vekk. Hun fikk skrive til ham. Ja, egentlig skrive kunne hun jo ikke, men tegne kunne hun. Dermed skyndte hun seg inn i stuen og rev en liten bit av det fine papiret med røde nisser og grønne juletrær. Heldigvis var det hvitt på baksiden, så det ble helt tydelig da hun tok den røde, nye fargeblyanten og tegnet to støvler der.

Julenissen kom nok til å skjønne hva hun mente med det. Nå var det støvlene til far hun ønsket seg. Men ønsker skulle hun ikke snakke om, hadde Morten sagt. Derfor listet hun seg ganske stille ut i gangen igjen. Så klarte hun ikke å få opp ytterdøra! Håndtaket var for høyt oppe. Betuttet sto hun der og strakte på seg. 

    Da kom storebror Svein ut fra stuen. - Mor spør hvorfor du går ut i den kalde gangen, sa han. - Du skal komme inn til oss igjen. 

    - Ja, men først må du lukke opp her for meg, sa Siv.
    - Hvorfor det?
    - Jeg skal sende brev til julenissen. 

    - Brev til julenissen, ha ha, sa storebror Svein. - Fikk du ikke det du ønsket deg?
    - Jo, sa Siv, - men ...
    - Okei da, siden du er så liten og dum, sa storebror Svein og åpnet døra. Ute var det helt stille. Himmelen var så høyt oppe, og det var stjerner på den.
    - Kom, vind, kom, vind, hvisket Siv. 

    Og vinden kom virkelig. Siv kastet lappen sin til den, og vinden tok lappen og føk av gårde.
    Frossen gikk Siv inn i stuen igjen. Bare det nå var Nordenvinden som hadde tatt lappen, og bare den fant julenissen der han gikk. Det fantes jo flere vinder... Siv ble betenkt. 

    Litt etter kom far. Han ble skuffet da han hørte at julenissen hadde vært der mens han hvilte.
    - Vi hadde ikke hjerte til å vekke deg, sa mor. - Du var så sliten. 

    - Sliten, ha ha, sa storebror Svein. Det sa han kanskje fordi verken han eller Morten eller Siv hadde tenkt på å hente far da nissen var der - da tenkte de bare på pakkene.
    Men nå kom nøtter og fiken og appelsiner på bordet.
    Siv spiste av godtene, men hele tiden tenkte hun på julenissen. Hadde han fått brevet? Ville han forstå det?
    - Nei, nå tror jeg det blir sengetid for deg, Siv, sa far. - øynene dine blir så små, så små... 

    Men øynene hennes var i hvert fall store nok til å se da far bar henne ut i gangen og oppover trappen til soverommene. De så at STØVLENE TIL FÅR STO DER DE PLEIDE Å STÅ! Julenissen hadde vært der og satt dem på plass uten at noen hørte det! 

    Så skulle vel alt være bra? Men det var litt vondt likevel. Siv lå i den gode, varme sengen sin og måtte tenke på julenissen som gikk der ute i snø og kulde for å komme fram til alle barn med gavene sine - med dårlige, gamle støvler på bena. Og de støvlene måtte jammen være dårlige også når julenissen som var sa snill hadde stjålet for å slippe dem! Stjele som var så galt. Julenissen ga til så mange - men ingen ga noe til julenissen! 

    Til slutt foldet Siv hendene og ba: - Kjære Gud, kan du ikke gi julenissen nye støvler! Og først da hun hadde gjort det, sovnet hun. 

    Hadde Gud hørt henne? Det tenkte hun mye på i dagene som kom. For julenissen ble jo ikke ferdig med arbeidet sitt på selve julaften. Først hadde han vært i juleselskap hos mormoren til barna i nabohuset, og så var det noen som hadde truffet ham i en butikk nede i byen, og så skulle han komme på juletrefesten i idrettslaget til far. Han hadde sannelig nok å gjøre! Hadde han fått nye støvler? 

    - Tror du julenissen har det godt og varmt der han bor? spurte Siv mor.
    - Ja, det er jeg sikker på, sa mor.
    Men når kunne han reise hjem? 

    - Jeg syns ikke han skulle komme på juletrefesten, sa Siv.
    - Hvorfor ikke det?
    Nei, det var så vanskelig å forklare.
    Særlig om kvelden måtte Siv tenke på julenissen som gikk rundt under stjernene og hadde det så travelt og så kaldt. Hun kikket ut bak gardinet, og på den mørke gaten, og hun husket det mor hadde sagt: Det er ikke alltid lett å være julenisse heller!
    Da Siv var kommet i seng, ba hun:
    - Kjære Gud, pass på julenissen!
    - Han passer nok seg selv, mente mellombror Morten.
    - Julenissen passer seg, ha ha, sa storebror Svein. 

    Men mor og far syntes veslesøster Siv godt kunne ta julenissen med i aftenbønnen sin.
    Og så ble det den dagen de skulle på juletrefest. Guttene gledet seg, for de husket hvordan det var i fjor. Da hadde de fått poser med mye godt i, og så var det et stort gulv som var fint å skli på og et kjempedigert juletre! 

    På juletrefesten var det mange, mange barn. De gikk rundt juletreet og lekte Reven rasker over isen og Så går vi rundt om en enebærbusk.
    MEN SÅ KOM JULENISSEN!
    - Er her noen snille barn? spurte han. 

    - Nei, sa storebror Svein, men julenissen hørte visst ikke det, for alle fikk poser, Svein også. Veslesøster Siv så verken på posen eller på noe annet av julenissen enn føttene hans. HAN HADDE FINE, STORE, TYKKE, SVARTE STØVLER!
    Og Siv ble så glad at hun ble ganske varm i hele seg.
    - Takk, julenisse, sa hun da hun fikk posen med alt det gode i. Og takk hvisket hun enda en gang - det var for at far hadde fått støvlene sine igjen. 

    Da de gikk hjem, var det blitt helt mørkt. Oppe på himmelen lyste mange stjerner, og så blåste det litt.
    - Takk, vind, hvisket Siv.
    Og da hun var kommet i seng, hvisket hun:
    - Takk, Gud! 

    Nå kunne hun for alvor glede seg over dukken som kunne tisse og de fine fargeblyantene!




 

Julenissen sett fra en ingeniørs perspektiv

En grundig utredning om hvorvidt julenissen finnes eller ei.

 

1. Populasjons-aspektet
Det er ca. 2 milliarder barn (personer under 18 år) på jorden. Men siden Julenissen ikke besøker barn av muslimer, jøder hinduer og buddhister, reduseres arbeidsmengden til Julenissen på natten før julaften til 15% av totale antall barn. (Det tilsier 378 millioner barn: 3,5 barn/hjem) 108 millioner hjem med barn som Julenissen må besøke. Dette forutsetter at det i det minste er ett snilt barn pr. hjem.

2. Tids-aspektet
Julenissen har omtrent 31 timer med arbeidstid til rådighet. Dette skyldes ulike tidssoner og jordens rotasjon. Forutsetningen er at Julenissen jobber seg fra øst til vest, noe som er logisk. Det utgjør 967,7 besøk pr. sekund. Julenissen har altså for hvert kristne hjem med minst ett snilt barn, ca ett tusendels sekund til rådighet. På dette tusendels-sekundet skal han parkere sleden, hoppe ut av den og ned gjennom pipa, fylle eventuelle strømper, legge julegavene under juletreet, spise det som eventuelt er satt fram til ham, komme seg opp pipa, opp i sleden og komme seg til neste hustak. Hvis en forutsetter at alle husene som skal besøkes er jevnt fordelt utover jorden (hvilket selvfølgelig er usant, men som vi aksepterer for våre videre kalkulasjoner), snakker vi nå om en distanse mellom hvert hus på 1,25 km, hvilket utgjør en distanse på 121,5 millioner km som skal tilbakelegges. Her er ikke dobesøk og hvilepauser medregnet. Kort sagt må Julenissens slede bevege seg med en fart på 1046 km i sekundet --- 3000 ganger lydens hastighet. Til sammenlikning: Den raskeste innretningen mennesket har laget, Ulyssess-romsonden, beveget seg med en fart på 44 km pr. sek. En tradisjonell reinsdyrslede kan kjøre, i beste fall, 25 km pr. time, som tilsvarer 0,007 km/sek.

3. Vekt-aspektet
Sledens vekt er også et interessant aspekt. Hvis en forutseetter at hvert barn får kun en gave på størrelse med en mediumstor Legoeske (0,9 kg), blir sledens vekt på ca 500 000 tonn. Sledens egenvekt og Julenissens vekt er ikke medregnet. Til lands kan et gjennomsnittlig, normalt reinsdyr trekke ca. 136 kg. Flygende reinsdyr unngår friksjonen mot bakken, som gjør jobben lettere. Selv om en forutsetter at flygende reinsdyr kan trekke 10 ganger mer enn de vanlige reinsdyra, kan ikke jobben gjøres med 8 eller 10 flygende reinsdyr. Julenissen ville trenge 360 000 reinsdyr. Antallet reinsdyr øker vekten på den flygende ekvipasjen med 54 000 tonn, ikke medregnet sleden eller Julenissen. Dette tilsvarer ca. 7 ganger vekten til «Queen Elisabeth» (båten, ikke monarken).

4. Luftmotstand-aspektet
600 000 tonn som flyr i over 1000 km i sekundet lager en enorm luftmotstand. Luftmotstanden ville lage en enorm friksjonsvarme som ville varme opp reinsdyrene på samme måte som et romskip som kommer fra verdensrommet til jordens atmosfære. De to fremste reinsdyra ville måtte absorbere 14,3 billiarder (14 300 000 000 000) joule av energi pr. sekund hver. De ville derfor flamme opp nesten umiddelbart som lysende døvbringende sonar-bomber. Hele reinsdyr-ekvipasjen ville fordampe i løpet av 4,26 tusendels sekund, eller akkurat når Julenissen og ekvipasjen nådde det femte huset på sin rundreise natten før julaften.

5. G-kraft-aspektet
Julenissen ville bli utsatt for enorme akselererende krefter. Ved første start måtte han akselerere fra 0 km. pr. time til 650 meter pr. sekund på 0,001 sekund. Han ville da bli utsatt for 17 500 G (jagerflygere besvimer ved 6-9 G.) Hvis en er beskjeden og estimerer Julenissens vekt til 100 kg, ville han ved denne akselerasjonen bli presset tilbake i sleden med en kraft på 195 tonn. Medisinsk ekspertise uttaler at da ville alle Julenissens organer og skjellett bli knust, og Julenissen ville bli redusert til en blodig geléliknende klump.
 



 

 


GOD JUL, PÅ FLERE SPRÅK.

ARABISK
I'd Millad Sald Oua Sana Salda





BULGARSK
Tchestita Koleda, Tchestita Rojdestvo





BELGISK (Nord)
Vrolijk Kerstfeest





BELGISK (Syd)
Joyeux Noel





DANSK
Glædelig Jul





ENGELSK
Merry Christmas





ESPERANTO
Bonan Kristnaskon





FINSK
Hyvaa joulua





GRESK
Kala Christouyenna





HINDU
Shub Naya Baras




 
ISLANSK
Gledileg Jol





INDONESISK
Selamat Hari Natal





IRSK
Nollaig Shona Dhuit





ISRAELSK (Hebraisk)
Mo'adim Lesimkha





ITALIENSK
Buoene Feste Natalizie





JAPANSK
Shinnen omedeto, Kurisumasu Omedeto





JUGOSLAVISK
Cestitamo Bozie





KOREANSK
Sung Tan Chuk Ha





LATVISK
Prieci'gus Ziemsve'tkus





LITHAUSK
Linksmu Kaledu





NEDERLANSK
Vrolijk Kerstfeest





POLSK
Wesolych Swiat Bozego Narodzenia





PORTUGISISK
Boas Festas






RUMENSK
Sarbatori vesele






RUSSISK
Pozdrevlyayu s prazdnikom Rozhdestva is Novim Godom
 



SERBISK
Hirstos se rodi





SPANSK
Feliz Navidad





SVENSK
God Jul





TSJEKKISK
Prejeme Vam Veseie Vanoce





TYRKISK
Noeliniz Ve Yeni Yiliniz Kutlu Olsun





TYSK
Froehliche Weihnachten






VIETNAMESISK
Chung Mung Giang Sinh





UNGARSK
Kellemes Karacsonly unnepeket
 





WALAISISK
Nadolig Liawen





NORSK
GOD JUL


 

 
Norge: Julenissen

 
 
Sverige: Jultomten
Finland: Joulupukki
 
Danmark: Julemanden
 
Brasilien: Papai Noel
 
Chile: Viejo Pascuero
 
Frankrike: Pére Noël
 
Island: Jolasveinn
 
Storbritannien: Father Christmas
 
Italien: Babbo Natale
 
Österrike: Chriskind
 
Japan: Santa Kurousu
 
Kina: Dun Che Lao Ren
 
USA: Santa Claus
 
Tyskland: Weihnachtsmann
 
Nederländerna: Kerstman




 




 
JULEDIKT


JULEGRØTEN

Det satt en liten nisse på kanten av et fat,
for nå var tiden inne til å spise julemat.
Han hadde fått en skål med risengrøt,
og midt i denne lå en diger smørkatt og fløt.


Og smørklatten smeltet og farget grøten gul,
slik skulle det serveres til nissen nå til jul.
Så spiste han grøt, med en sprukken skje,
og stønnet til slutt: " Nei, så mett jeg ble!"


Det lå en liten nisse i bunnen av et fat,
han hadde spist seg mett på årets julemat.
Han lå der, og sov, i nattlig måneskinn,
mens smøret ennå glinset på hans runde kinn.


Barbro Vanvik





FAMILIEN SYV SORTER

Fru Sirupssnipp kjente duften av finfin konjakk,
der hun satt mandelpynten i sin lysebrune drakt.
Dunsten kom fra den runde Herr Hjortetakk,
som likte å ta seg en tår, hadde ryktene sagt.



På fatet, satt og hennes yngste datter Goro,
og pratet som om tungen hennes sto i brann:
"Jeg tenker nok at i julen blir det riktig moro,
for da skal jeg danse med en ung Fattigmann."



Mens faren; Herr Berlinerkrans, kremtet og sa,
mens det blinket som stjerner i fintrøya hans:
"Ti stille nå barnet mitt, og vær ikke så sta,
du skal gifte deg med Fetter Mandelkrans."



Da sukket den sarte frøken Krumkake,
og tenkte tilbake til da hun var ung.
Da hun hadde funnet en Peppernøttmake,
men av familien veiet og funnet for tung.



Og mens kirkeklokkene ringte julen inn
bød hustruen på kaker og en kaffekopp.
"Om Goro fikk danse med Fattigmannen sin?
Nei, det vet jeg ikke, for jeg var den første de spiste opp."!!


Barbro Vanvik






JULELUKTER OG JULEDUFT

På mandagen lukter det skureklut
og søvsugerlukt og såpe og lut.

På tirsdagen lukter det rene gardiner
og poser med nøtter og appelsiner.

På onsdagen lukter det ribbe og rull.
Nå skal her kokes, så fryser'n blir full!

På torsdagen lukter det pepperkaker,
for nå er det pappa og vi som baker.

På fredagen lukter det juletre,
for nå er det kjøpt inn, og vi var med.

På lørdagen lukter det hjortetakker
og brevlakk fra noen som pakker pakker.

På søndagen  lukter det adventskrans
når lysene tennes i all sin glans.

Nå lukter det jul helt ute på trammen
av alle slags julelukter til sammen.

"Her lukter det jul!" roper barna glad.
"Det er juleduft," sier mormor da.

Og så kan vår julekveld bare komme.
Snart, snart er venting og julestrev omme!

GOD JUL!


Jo Tenfjord





Småfuglene på juleneket
Henrik Wergeland

"Kom lille sisik! Følg med, følg med!
Et herlig julekveldsmål jeg vet."

"En fattig husmann bak skogen bor.
Han gir oss et nek i år som i fjor."

"Han eier kun tre, dog gir han oss et.
For Jesu skyld så gjør han det."

"Og hør du småsisik, stur ei så,
men følg med din fetter, spurven grå!"

Så fløy de søskenbarn av sted.
Om julekvelden er lykken med.

Seg katten listet på låvebro,
Han skottet nok lysten opp til de to.

Men sulten gjør både døv og blind,
De styrtet like i neket inn.

Der satt de så lunt i sno og sne,
Kun høyest stjerne kunne dem se.

Der satt de trygt på den høye stang.
Den julenatt ble dem ei for lang.

De satt der begge til messetid.
Da klokkene ringte, så fløy de dit.

De satte seg på det spir av gull.
Der så de him`len av engler full.




 



GAMLE JULEGAVEVERS


GRYTEKLUT:

Her er håndtak, nett og lett
for et håndtak som er hett.


BADESALT:

Visst vil du huske, når vinteren blir lang,
sommerens dufter av furu og tang.


LOMMEBOK:

Noen kommer, noen går -
her et oppholdsrom de får.


FISKEREDSKAP:

Med dette kan du meget hente,
men da må du ha lært å vente!


SÅPE:

Liten, glatt, kan bli besværlig
men til tider uunværlig!


ANSIKTSMASKE:

Under tre minutter,
ditt kjas og mas slutter.
Hva kan du så gjøre, jo ut og gå.
og alle guttene du vil komme til å få.


PLEDD:

Nyttig når du middagssover,
ikke under deg, men over.


BREVPAPIR:

Hvis du av dette flittig sender,
har du alltid gode venner!


UR:

Se kundene kommer, se kundene går,
som urmakeren sa, og no'lignende får
jeg vel si om denne når ikke den står.


HÅRVANN:

Oljen roer dine bølger,
og litt godlukt med den følger.


LOMMEKNIV:

Liten, men skarp, ha den alltid nær.
Da vil du se hvor brukbar den er!


UNDERTØY:

Brukes av gode grunner,
overhodet bare under.


PLASTARTIKLER:

En nyttegjenstand av noe som
din farfars far ikke visste om.


NØTTEKNEKKER:

Et redskap som er høyst finurlig.
Ekornets er mest naturlig.


SPISEBESTIKK:

Den tid, min venn, er lengst forsvunnen
da maten med fingrene førtes til munnen.


DUFTELYS:

Duften er forskjellig, størrelse likeså.
Tenn den en stund og du stemning vil få.


SPILL:

Her er no' for små, grå celler -
å bruke dem er det det gjelder!


MALESKRIN:

Det her er trist å være uten,
når regnet slår mot vindusruten.


BRILLEHUS:

Her får du en hvileplass
for din beste venn av glass.


KJØKKENHÅNDKLÆR:

Hver eneste kvinne i Norges land
ønsker seg dette - brukt av en mann.


DUK:

Ikke for en sjømann, men sann mine ord,
dette her er laget for å kastes over bord.


MORGENKÅPE:

Med denne kan du promenere
før du har fått på deg mere.


BOK:

Om du ikke kan ta deg en blund.
Legg deg med denne en liten stund.


SPEIL:

Her du møter, bare vent,
snart en gammel, god bekjent.


BRØDRISTER:

Dette er, som jeg forstår,
no' for loffen fra i går.


KLESBØRSTE:

Jeg kan nok få skikk på deg,
om du bare bruker meg!


SKJERF:

Må dette, som en hovedsak
passe til din hals og smak.


FOTO:

Med dette kan du fylle,
mer plass på din hylle.


LEKEBIL:

La den kjøre som de store.
Stopp for rødt på spisebordet!

 
 
BESØK JULENISSEN PÅ NORD POLEN
http://www.northpole.com/




Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE