EVENTYR/FORTELLING 2

 

På denne siden er eventyrene:


Hanen og Høna i nøtteskogen.
Bamse Brakar.
Dukken i gresset.
Ekebergkongen.
"God dag, mann!" - "Økseskaft."
Reve-enka.
Tommeliten.
Fiskaren og kona hans.
Gutten som ikke ville gå på skolen.
Fugleskremselet.
Tre pluss tre.
Storoksen som skulle til seters for og gjere seg feit.
Mannen som skulle stelle heime.
Smørbukk
Kjerringa mot straumen.
Valpen Snurre som ikke hadde noe å gjøre.
 

 

 


 



 

Hanen og høna i nøtteskogen

Hanen og høna gikk en gang i nøtteskogen og skulle plukke nøtter.

Så fikk høna et nøtteskall i halsen og lå og flakset i vingene. Hanen skulle etter vann til henne; så løp han til olla og sa: "Kjære mi olle, gi meg vann; vann gir jeg tuppa, høna mi; som ligger og dras med døden i nøtteskogen."

Olla svarte: "Du får ikke vann av meg, før jeg får lauv av deg."

Så løp hanen til linden: "Kjære min lind, gi meg lauv; lauv gir jeg olla, olla gir meg vann, vann gir jeg tuppa, høna mi, som ligger og dras med døden i nøtteskogen."

"Du får ikke lauv av meg, før jeg får røde gullband av deg," svarte linden.

Så løp hanen til jomfru Maria: "Kjære mi jomfru Maria, gi meg røde gullband; røde gullband gir jeg linden, linden gir meg lauv, lauv gir jeg olla, olla gir meg vann, vann gir jeg tuppa, høna mi, som ligger og dras med døden i nøtteskogen."

"Du får ikke røde gullband av meg, før jeg får sko av deg," svarte jomfru Maria.

Så løp hanen til skomakeren: "Kjære min skomaker, gi meg sko; sko gir jeg jomfru Maria, jomfru Maria gir meg røde gullband, røde gullband gir jeg linden, linden gir meg lauv, lauv gir jeg olla, olla gir meg vann, vann gir jeg tuppa, høna mi, som ligger og dras med døden i nøtteskogen."

"Du får ikke sko av meg, før jeg får bust av deg," svarte skomakeren.

Så løp hanen til purka: "Kjære mi purke, gi meg bust; bust gir jeg skomakeren, skomakeren gir meg sko, sko gir jeg jomfru Maria, jomfru Maria gir meg røde gullband, røde gullband gir jeg linden, linden gir meg lauv, lauv gir jeg olla, olla gir meg vann, vann gir jeg tuppa, høna mi, som ligger og dras med døden nøtteskogen."

"Du får ikke bust av meg før jeg får korn av deg," svarte purka.

Så løp hanen til treskemannen: "Kjære min treskemann, gi meg korn; korn gir jeg purka, purka gir meg bust, bust gir jeg skomakeren, skomakeren gir meg sko, sko gir jeg jomfru Maria, jomfru Maria gir meg røde gullband, røde gullband gir jeg linden, linden gir meg lauv, lauv gir jeg olla, olla gir meg vann, vann gir jeg tuppa, høna mi, som ligger og dras med døden i nøtteskogen."

"Du får ikke korn av meg, før jeg får lefse av deg," svarte treskemannen.

Så løp hanen til bakstekjerringa: "Kjære mi bakstekjerring, gi meg lefse; lefse gir jeg treskemannen, treskemannen gir meg korn, korn gir jeg purka, purka gir meg bust, bust gir jeg skomakeren, skomakeren gir meg sko, sko gir jeg jomfru Maria, jomfru Maria gir meg røde gullband, røde gullband gir jeg linden, linden gir meg lauv, lauv gir jeg olla, olla gir meg vann, vann gir jeg tuppa, høna mi, som ligger og dras med døden i nøtteskogen."

"Du får ikke lefse av meg, før jeg får ved av deg," svarte bakstekjerringa.

Så løp hanen til vedhuggeren: "Kjære min vedhugger, gi meg ved; ved gir jeg bakstekjerringa, bakstekjerringa gir meg lefse, lefse gir jeg treskemannen, treskemannen gir meg korn, korn gir jeg purka, purka gir meg bust, bust gir jeg skomakeren, skomakeren gir meg sko, sko gir jeg jomfru Maria, jomfru Maria gir meg røde gullband, røde gullband gir jeg linden, linden gir meg lauv, lauv gir jeg olla, olla gir meg vann, vann gir jeg tuppa, høna mi, som ligger og dras med døden i nøtteskogen."

"Du får ikke ved av meg, før jeg får øks av deg," sa vedhuggeren.

Så løp hanen til smeden: "Kjære min smed, gi meg øks; øks gir jeg vedhuggeren, vedhuggeren gir meg ved, ved gir jeg bakstekjerringa, bakstekjerringa gir meg lefse, lefse gir jeg treskemannen, treskemannen gir meg korn, korn gir jeg purka, purka gir meg bust, bust gir jeg skomakeren, skomakeren gir meg sko, sko gir jeg jomfru Maria, jomfru Maria gir meg røde gullband, røde gullband gir jeg linden, linden gir meg lauv, lauv gir jeg olla, olla gir meg vann, vann gir jeg tuppa, høna mi, som ligger for døden i nøtteskogen."

"Du får ikke øks av meg, før jeg får kull av deg," sa smeden.

Så løp hanen til kullbrenneren: "Kjære min kullbrenner, gi meg kull; kull gir jeg smeden, smeden gir meg øks, øks gir jeg vedhuggeren, vedhuggeren gir meg ved, ved gir jeg bakstekjerringa, bakstekjerringa gir meg lefse, lefse gir jeg treskemannen, treskemannen gir meg korn, korn gir jeg purka, purka gir meg bust, bust gir jeg skomakeren, skomakeren gir meg sko, sko gir jeg jomfru Maria, jomfru Maria gir meg røde gullband, røde gullband gir jeg linden, linden gir meg lauv, lauv gir jeg olla, olla gir meg vann, vann gir jeg tuppa, høna mi, som ligger for døden i nøtteskogen."

Så syntes kullbrenneren synd i hanen og ga ham kull. Så fikk smeden kull, og vedhuggeren øks, og bakstekjerringa ved, og treskemannen lefse, og purka korn, og skomakeren bust, og jomfru Maria sko, og linden gullband, og olla lauv, og hanen vann, og det ga han til tuppa, høna si, som lå for døden i nøtteskogen; så ble hun god igjen. 




 
 



Bamse Brakar

Det var en gang en bonde som reiste til fjells etter et løvlass til buskapen sin om vinteren. Da han kom til løvhesjene, rygget han sleden med hesten tett inntil, og gikk opp i hesja og tok til å velte løvkjerv ned på sleden. Men det var en bjørn i hesja, som hadde lagt seg i hi der, og da mannen la til å rive og rumstere, så våknet bjørnen og sprang ut, like ned på sleden. Da hesten fikk været av bamsen, ble han skremt og satte avsted nedover, som han hadde stjålet både bjørnen og sleden, og den gangen gjorde han ikke veien lang.

Bjørnen har ord for at han ikke er fælen; men han var ikke vel nøyd med skyssen denne gangen, der han satt, han holdt seg fast det beste han orket, og glante stygt til ymse kanter, om han skulle få høve til å kaste seg av; men han var nok ikke vant til å kjøre, og så så han seg ikke von til.

Da han hadde kjørt et langt stykke, møtte han en kremmer.

"Hvor i Guds navn skal futen hen i dag?" sa kremmeren; "han har visst knapp tid og lang vei, siden han kjører så fort?"

Men bjørnen svarte ikke et ord, han hadde nok med å holde seg fast.

Om en stund så møtte han en fattigkjerring. Hun hilste og nikket med hodet, og ba om en skilling i Guds navn. Bjørnen sa ingen ting, men holdt seg fast og kjørte utover det forteste han vant.

Da han kom et stykke lenger ned, møtte han Mikkel Rev.

"Hei, hei, er du ute og kjører?" skrek Mikkel; "bi litt, la meg få sitte bakpå og være skyssgutt!"

Bamsen sa ikke et ord, men holdt seg vel fast, og kjørte så fort som hesten ville renne.

"Ja, vil du ikke ta meg med, så skal jeg spå deg at kjører du i dag som finnmut-kar, henger du imorra med ryggen bar," skrek reven etter ham.

Bjørnen hørte ikke et ord av det som Mikkel sa; han kjørte like fort. Men da hesten kom på gården, satte han inn igjennom stalldøren i fullt firsprang så han kledde av seg både sele og slede, og bjørnen slo skallen i dørbjelken så han lå død på flekken.

Bonden, han lå i hesja og veltet løvkjerv, til han trodde han hadde fullt lass på sleden; men da han skulle til å gjure lasset, hadde han hverken hest eller slede. Så måtte han traske etter, for å finne igjen hesten sin.

Om en stund møtte han kremmeren.

"Har du møtt noen hest og slede?" sa han til kremmeren.

"Nei," sa kremmeren, "men jeg møtte futen nedpå her; han fór så fort, han skulle visst bort og flå noen."

Om en stund så møtte han fattigkjerringa.

"Har du møtt noen hest og slede?" sa han til kjerringa.

"Nei," sa kjerringa; "men jeg møtte presten nedpå her; han skulle visst i sognebud, for han fór så fort, og bondeskyss hadde 'n."

En stund etter møtte bonden reven.

"Har du møtt noen hest og slede?" sa bonden.

"Ja," svarte Mikkel; "men Bamse Brakar satt på, og kjørte som han hadde stjålet både hest og redskap."

"Fanden fare i 'n! Han kjører vel ihel hesten for meg," sa bonden.

"Så dra av 'n pelsen og steik 'n på gloa," sa Mikkel. "Men skulle du få igjen hesten din, så kunne du skysse meg over fjellet, for jeg kan fare lekkert," sa reven, "og jeg kunne òg ha hug til å prøve hvordan det er å ha fire bein føre seg."

"Hva gir du for skyssen?" sa bonden.

"Du kan få vått og tørt, hva du lyster," sa reven; "alltids får du likså mye av meg som av Bamse Brakar; for han bruker være grov til å ta seg betalt når han tar skyss og henger seg på hesteryggen."

"Ja, du skal få skyss over fjellet," sa bonden, "bare du vil møte meg her imorra ved dette leite." Han skjønte det at Mikkel gjorde narr av ham og var ute med revestrekene sine.

Så tok han med seg en ladd børse på sleden, og da Mikkel kom og tenkte han skulle få friskyss, fikk han en haglladning i skrotten, og så dro bonden belgen av ham, så hadde han både bjørnehud og revebelg. 










Dukken i gresset

Det var engang en konge som hadde tolv sønner. Da de ble store, sa han til dem at de skulle ut i verden og finne seg en kone; men hun skulle kunne spinne og veve og sy en skjorte på én dag, ellers ville han ikke ta henne til sønnekone. Hver av dem ga han en hest og en ny rustning, og så dro de da ut i verden og skulle lete etter koner; men da de var kommet et stykke på veien, sa de at de ville ikke ha med Askeladden, for han dugde ikke til noen ting. - Ja, Askeladden måtte bli igjen han, det var ikke noen råd for det, og han visste ikke hva han skulle gjøre eller hvor han skulle vende seg; han ble så sørgmodig at han steg av hesten og satte seg i gresset til å gråte. Men da han hadde sittet en liten stund, tok en av tuene i gresset til å røre på seg, og fram av den kom det en liten hvit ting, og da den kom nærmere, så Askeladden at det var en nydelig liten pike; men hun var så ørende liten. Hun gikk bort og ba ham om han ikke ville komme ned og se Dukken i Gresset. Jo det ville han, og det gjorde han.

Da han hadde kommet der ned, satt Dukken i Gresset på en stol; hun var så deilig og pyntet, og så spurte hun Askeladden hvor han skulle hen, og hva ærend han reiste i.

Han fortalte at det var tolv brødre av dem, og at kongen hadde gitt dem hest og rustning og sagt at de skulle reise ut i verden og finne seg en kone, og hun skulle kunne spinne og veve og sy en skjorte på én dag; "men vil du gjøre det, og du vil bli konen min, så vil jeg ikke reise lenger," sa Askeladden til Dukken i Gresset. Jo, det ville hun gjerne, og hun skyndte seg med å få spunnet, vevd og sydd skjorten, men den ble så for-ørende liten, ikke lenger enn som så - - -.

Denne skjorten reiste nå Askeladden hjem med; men da han kom fram med den, var han skamfull for den var så liten; likevel sa kongen at han skulle få henne, og så reiste Askeladden lystig og glad tilbake for å hente den lille kjæresten sin. Da han kom til Dukken i Gresset, ville han ta henne opp på hesten til seg; men nei, det ville hun ikke; hun sa hun ville sitte og kjøre i en sølvskje, og hun hadde selv to små hvite hester som skulle dra henne. Så reiste de avsted, han på hesten og hun i sølvskjeen, og hestene som dro henne, var to små hvite mus; men Askeladden holdt seg alltid på den andre siden av veien, for han var redd han skulle komme til å ride inn på henne, hun som var så ørliten. Da de hadde kommet et stykke på veien, kom de til et stort vann, der ble hesten til Askeladden sky, skvatt over på den andre siden av veien og veltet skjeen, så Dukken i Gresset falt i vannet. Askeladden ble så ille ved, han visste ikke hvordan han skulle få henne opp igjen; men om litt kom det opp en havmann med henne, og nå var hun blitt likeså stor som et annet voksent menneske, og meget deiligere enn hun var før. Så satte han henne fremfor seg på hesten og red hjem.

Da Askeladden kom der, var også alle brødrene hans kommet med hver sin kjæreste; men de var så stygge og fæle, og så slemme at de hadde vært i luggen på kjærestene sine på veien; på hodet hadde de noen hatter som var malt med tjære og sot, og så hadde det rent av hattene ned over ansiktet på dem, så de var blitt enda styggere og fælere. Da brødrene fikk se kjæresten til Askeladden ble de avindsyke på ham alle sammen; men kongen ble så glad i dem begge at han jaget alle de andre på dør, og så holdt Askeladden bryllup med Dukken i Gresset, og siden levde de både godt og vel i lang, lang tid, og er de ikke døde, så lever de ennå. 











Ekebergkongen

I min barndom var det blitt en sedvane for meg og noen kamerater å dra ut til Ekeberg om søndagsettermiddagene. Hele den lange uken gledet vi oss til denne ettermiddagen vi skulle tilbringe i det fri, til de duftende heggekvister vi skulle bryte, de seljefløytene vi skulle vri, de funklende bergkrystaller vi skulle finne, og de søte jordbærene vi skulle sanke. Da vi ble eldre, lot vi vel siljen og heggen stå i fred; men av og til dro vi ut, og på Ekeberggårdens marker kunne jakten gå muntert efter apollosommerfuglen med sine skjønne vinger, eller vi tumlet oss lystig med insektshåven i den øde egn omkring den falleferdige varden for å fange den ridderlige machaon, som ved sin lette flukt mere enn en gang satte vår tålmodighet sterkt på prøve. Det som især gjorde disse egnene så tiltrekkende for meg, var imidlertid hverken den duftende hegg eller den melankolske siljefløyte, hverken den purpurflekkede apollo eller den svovelgule machaon, men den romantiske hemmelighetsfullhet som gjennom de første barndomserindringer demret mot meg fra disse steder, ønsket om å oppleve noe eventyrlig, tanken om all den herlighet som gjemte seg inne i berget, og om de mystiske vesener som etter sagnet fantes i bergets dyp.

Sagnene om Ekebergkongen, de underjordiske og deres bergslott har mer og mer forstummet, men et og annet av det jeg hørte i min barndom, lever ennå i min erindring, og det har jeg her søkt å oppfriske.

For en halvhundre år tilbake i tiden var Ekeberg ikke så ryddet og bebodd som nu; det var overgrodd med skog og kratt, og fra byen så man ikke andre menneskeboliger der enn Ekeberggårdens gamle hus oppe på høyden, og en liten rød hytte nede i bakken på den venstre side av veien, hvor den svinger oppover til høyre mot Ekeberggården. Den kaltes Svingen. På dette stedet ser man nu en staseligere bygning, hvor det er sommerdans og forfriskningslokale for de spaserlystne "unge herskaper", som i de første sommernetter drar ut "for å høre gjøken".

Her i Svingen i den lille røde hytten bodde i den gamle tid jeg taler om, en fattig kurvkone, som kummerlig nok slo seg igjennom i verden. En gang hun hadde vært borte for å hente en vending vann, satt der en stor tykk padde i stien for henne.

"Gå av veien for meg, så skal jeg være jordmor for deg, når du kommer i barselseng," sa hun for spøk til padden, som straks begynte å dra seg av veien så raskt det ville gå.

Noen tid etter da kurvkonen en høstaften var kommet hjem fra byen og satt foran skorstenen og spant, kom det en fremmed mann inn til henne.

"Hør du," sa han, "kjerringa mi skal snart ligge, hu har ikke lenge igjen. Vil du hjelpe henne, når hun gjør barsel, så som du har lovet, så skal du ikke angre det."

"Å Gud hjelpe meg så sant," sa konen, "det kan nok ikke jeg, for jeg forstår meg ikke noe på det."

"Jo, du får nok gjøre det, for du har lovet henne det," sa mannen.

Konen kunne slett ikke minnes, at hun hadde lovet noen å være jordmor, og det sa hun til ham; men mannen svarte:

"Jo, lovet det har du gjort, for den padda, som satt i veien for deg da du gikk etter vann, det var kjerringa mi. Vil du hjelpe henne," vedble mannen, som hun nu skjønte ikke kunne være noen annen enn Ekebergkongen, "så skal du aldri angre det, jeg skal forskylde deg vel for det, men du må ikke ødsle med pengene jeg gir deg, ikke må du gi dem bort, om noen ber deg, og ikke må du tale om det, ja du må ikke så meget som klunke på det til noe menneske engang."

"Nei, kors!" sa hun, "jeg kan nok tie; og si meg bare til når kona får vondt, så får jeg hjelpe så godt jeg kan."

Der gikk noen tid, så kom den samme mannen en natt inn til kurvkonen og ba henne følge med. Hun sto opp og tok på seg; han gikk fore og hun etter, og før hun visste hvor de var eller hvorledes det gikk til, var hun inne i berget, hvor dronningen lå i sengen og var i barnsnød. Det var en stue, som var staselig, mest som en slottssal, og kurvkonen syntes hun aldri hadde vært noe sted hvor det var så gildt.

Men da de vel var kommet inn, satte mannen seg på en stol og knep hendene sammen om knærne sine, og når mannfolk sitter slik, kan en barselkone ikke bli forløst; det visste kurvkonen meget godt. Derfor prøvde både hun og dronningen å gi ham mange ærender og ba ham snart gå etter ett og snart etter et annet, men der han satt der satt han, og han rørte seg ikke av flekken. Til sist fikk jordmoren et innfall.

"Nå er hun forløst," sa hun til mannen. "Hvordan gikk det til?" skrek han, og ble så forundret at han slapp taket. I øyeblikket la den kristne konen hånden på dronningen, og med det samme var hun forløst.

Mens mannen var ute for å få varmt vaskevann til barnet, sa barselkonen til kurvkonen:

"Mannen min liker deg nok du, men når du skal gå, så skyter han etter deg likevel, for han kan ikke bryte arta; derfor må du skynde deg og smette bak døra i det samme du går, så treffer han deg ikke."

Da barnet var vasket, pyntet og kledd, sendte dronningen henne ut i kjøkkenet for å hente en salvekrukke til å smøre øynene på det. Men slikt et kjøkken og slikt kjøkkentøy hadde hun aldri sett make til. I rekkene var oppstilt de prektigste fat og tallerkener, og under taket hang panner, kjeler og kjørrel, alt av rent sølv og så blankt at det skinte rundt alle veggene.

Men ingen kan tenkte seg hvor forundret hun ble, da hun fikk se at hennes egen tjenestepike sto der og malte gryn på en håndkvern. Hun tok en saks og klippet et spuns ut av skjørtet hennes, uten at hun merket det, og det gjemte hun.

Da hun var ferdig og skulle gå, kom hun vel i hu hva barselkonen hadde sagt, og smatt bak døren. I det samme skjøt kongen en gloende sopelime etter henne, så ilden freste av den.

"Traff jeg deg?" skrek han.

"Å nei," svarte konen.

"Det var bra!" ropte han.

Solen sto langt inn på gulvet da kurvkonen kom hjem, men piken, som alltid klaget over at hun var matt og hadde vondt over korsryggen, lå og stønnet og sov enda. Hun vekket henne og spurte.

"Hvor har du vært henne i natt?"

"Jeg mor?" sa piken, "jeg har ingensteds vært det jeg veit, uten her i senga."

"Ja, da veit jeg bedre," sa konen, "dette spunset har jeg klipt ut av skjørtet ditt i berget i natt; du ser det passer? Men således er ungdommen nå til dags; i forrige tider leste folk sin aftenbønn og sang en salme før de gikk til sengs, at slikt trollskap ikke skulle ha noen makt, og jeg skal også lære deg å ta Vårherre for øyne; for du kan vel begripe at du må bli matt og klein og få vondt over ryggen, og at jeg heller ikke får stor nytte av deg, når du skal tjene dem om natta og meg om dagen."

Fra den tid selgekonen hadde vært jordmor for dronningen, fant hun hver morgen en hop sølvpenger utenfor døren sin, og hennes omstendigheter bedret seg, så hun snart var en holden kone. Men så hendte det en gang at en meget fattig kone bar seg ille og klaget sin nød for henne.

"Å pytt!" sa hun, "det kan vel ikke være så farlig; når jeg bare ville, var det ingen sak for meg å hjelpe deg, for den som noe sår, han noe får, og jeg har nok hjulpet den som drar til meg." Men etter den dag fant hun ikke en skilling utenfor sin dør; de pengene hun hadde fått, var som blåst bort, og hun måtte igjen til å ta kurven på armen og vandre til byen i solskinn og regn. -

Men Ekebergkongen gikk ikke alltid sin kones ærender; undertiden var han også ute i sine egne og fridde til pikene fra byen, som på søn- og helligdagene vanket omkring i kratt og kløfter eller gikk i skogen for å sanke bær. Oftest var han å se til som en stygg innskrumpet mann med røde øyne; men når han ville gjøre lykke, tok han på seg Bernt Ankers skikkelse og viste seg som en vakker, litt gammelaktig mann med stjerne på brystet. Men dette var bare synkverving; han var og ble det gamle fæle, rødøyde trollet, og det kunne nok merkes på avkommet; for konen hans fikk alltid de argeste og fæleste byttinger, forslukne skrikhalser med store hoder og røde øyne, som foreldrene søkte å bli kvitt så snart de kunne, og derfor ble de underjordiske, det verdige kongepars lydige tjenere og undersåtter, sendt ut.

I den tiden hadde nemlig de underjordiske i Ekeberg et slemt ord på seg for at de stjal vakre og snille menneskebarn på Grønland, Enerhaugen og især i Gamlebyen, og la slike byttinger isteden; og dette barnetyveriet og barnebytteriet gikk så vidt at de ikke engang kunne komme over å amme dem opp selv; derfor stjal de også ammer til dem, og dem beholdt de ofte for bestandig. Men det var en jente fra Gamlebyen som de hadde tatt inn, hun var heldigere. Hun hadde vært i berget et års tid og vært amme for et vakkert menneskebarn de underjordiske hadde stjålet, men så slapp hun ut. Om det var fordi det ble ringt etter henne, eller hun satte sine sko bakvendt, eller hun forsnakket seg, eller hun fant en synål i serken sin, det kan jeg ikke minnes; nok var det, hun slapp ut, og siden fortalte hun både vidt og bredt om hvor staselig og gromt det var inne i Ekeberg, hvor snille folkene der hadde vært med henne, hvor vel de hadde snakket med henne for å få henne til å bli, og hvilken søt unge det var hun ammet. Hver morgen sa de underjordiske hun skulle smøre barnets øyne med en salve, som hun skulle ta av en krukke som hang i kjøkkenet; men det la de til, hun måtte akte seg vel for å komme nær sine egne med den. Hun kunne ikke skjønne hva det skulle være til, for barnet hadde de deiligste øyne noen kunne se, og en gang da kjerringen ikke var i kjøkkenet, tok hun og strøk litt av salven over det høyre øyet sitt.

Et halvt års tid etter at hun var kommet fra de underjordiske, skulle hun inn og kjøpe noe i Bjerkenbusch's krambod på hjørnet av Storgaten og Torvet. Og der sto bergkjerringen hun hadde vært amme hos, ved disken og stjal risengryn av skuffen, og det lot ikke til at noen merket det eller så henne.

"God dag, mor skal jeg treffe Jer her?" sa jenten, og hilste på henne; "hvorledes står det til med barnet?"

"Kan du se meg?" spurte konen meget forundret.

"Ja, skulle jeg ikke kunne se Jer da?" sa jenten.

"Hva er det for et øye du ser meg med?" spurte den underjordiske.

"Bi litt, det er med det høyre," svarte jenten, og klippet med øynene.

Så spyttet den underjordiske i øyet på henne, og fra den tid så jenten hverken henne eller noen annen med det; for hun var og ble blind på det høyre øyet.

Skjønt det fremdeles visst ikke er mangel på tykkhodete unger både på Grønland og i Gamlebyen, får ikke lenger de underjordiske i Ekeberg skylden for det. For det første er nemlig opplysningen steget så høyt at istedenfor å rishye byttinger tre torsdagskvelder på søppeldyngen eller knipe dem i nesen med en gloende ildtang, som skikk var i de dager, så lar de nu mor Torgersen eller en annen signekjerring støpe over barnet for svekk, trollskap og fanteri, eller de sender en av barnets bleier til Stine Bredvolden, som er så klok at hun leser barnets sykdom og skjebne og deretter avgjør hvordan det skal gå. Og for det annet så har både Ekebergkongen og de underjordiske flyttet; for den evindelige trommingen og skrellskytingen av militæret under den siste krigen, rammelen av de svære rust- og bagasjevognene som dundret bortover veien over Ekebergkongens tak og rystet huset hans så sølvtøyet dirret på veggene, gjorde ham kjed av livet der. En mann møtte ham en natt i 1814 med mangfoldige lass flyttegods og en stor bøling av kollete og brandete kyr.

"Kors, hvor skal I hen så seint i denne farlige tida med så mye flytningsgods og så stor en bøling da?" sa mannen.

"Jeg vil flytte til bror min på Kongsberg, for jeg kan ikke holde ut denne skytinga og dommeneringa," svarte Ekebergkongen, og siden den tid har han hverken vært hørt eller spurt. 



 

 



"God dag, mann!" - "Økseskaft"

Det var en gang en ferjemann som var så tunghørt at han hverken kunne høre eller samle det noen sa til ham. Han hadde en kjerring og to sønner og en datter, og de brydde seg ikke om mannen, men levde lystig og vel, så lenge det var noe å leve av, og siden tok de på borg hos gjestgiveren og holdt bedt lag og kastut hver dag.

Da ingen ville borge dem lenger, skulle lensmannen komme og pante for det de hadde borget og ødt bort; så reiste kjerringa og barna til skyldfolkene hennes og lot den tunghørte mannen bli igjen alene og ta imot lensmannen og lensmannsdrengen.

Mannen gikk der og stullet og stelte, og undres på hva lensmannen ville spørre etter, og hva han skulle si når han kom.

"Jeg kan ta meg til å emne til noe," sa han ved seg selv, "så spør han meg om det. Jeg får gi meg til å telgje på et økseskaft.

Så spør han meg hva det skal bli; så sier jeg:

"Økseskaft."

Så spør han meg hvor langt det skal være; så sier jeg:

"Opp under denne kvisten."

Så spør han meg hvor ferja er henne; så sier jeg:

"Jeg skulle tjærebre henne; hu ligger nedpå stranda og er sprukken i begge ender."

Så spør han: "Hvor er den grå merra di henne?" Så sier jeg: "Hu står på stallen følldiger."

Så spør han: "Hvor er feet og sommerfjøset ditt henne?" Så sier jeg:

"Det er ikke langt unna; når du kommer opp bakken, så er du der straks."

Dette synes han var godt og vel overlagt.

Da det led om en stund, kom lensmannen, han var sikker nok; men drengen hans hadde gått en annen vei om gjestgiveren, og der satt han og drakk enda. "God dag, mann!" sa han.

"Økseskaft," sa ferjemannen.

"Jaså - -" sa lensmannen. "Hvor langt er det til gjestgiveren?" spurte han.

"Opp under denne kvisten," sa mannen og pekte et stykke opp på økseskaftemnet.

Lensmannen ristet på hodet og glante stort på ham.

"Hvor er kjerringa di, mann?" sa han.

"Jeg skulle tjærebre henne," sa ferjemannen, "for hu ligger på stranda og er sprukken i begge ender."

"Hvor er datter di?"

"Å, hu står på stallen og er følldiger," sa mannen; han syntes han svarte både godt og vel for seg.

"Å reis du til -, din tull du er!" sa lensmannen.

"Ja, det er ikke langt unna; når du kommer opp bakken, så er du der straks," sa mannen. 










Reve-enka

Det var engang en rev og en revefrue, som bodde langt inne i skogen i revehuset. De var venner og vel forlikt, og levde godt i hop, som parfolk kan gjøre. Men så var det en dag reven hadde vært i hønsehuset til bonden, og der åt han rubb og stubb, og det var for mye for ham. Så ble han syk og døde; og alt det revemor sørget og gråt, så hjalp det ikke, han var død og ble død.

Men da han var kommet godt i jorden, og gravølet vel var over, så tok det på å komme friere til enka. Om lørdagskvelden banket det tre slag i døren til revehuset. "Å gå ut, du Korse, og se hva det er," sa reve-enka; hun hadde ei kjette til tjenestejente, og hun hette Korse. Da jenta kom ut, så sto det en bjørn på tråkka.

"Godkveld," hilste bjørnen.

"Godkveld igjen," sa Korse.

"Er reve-enka hjemme i kveld?" spurte han.

"Hun sitter inne," svarte jenta.

"Hva tar hun seg til i kveld,

låter hun ille eller vel?" spurte bjørnen.

"Hun sørger over husbonds død

og gråter nesa sår og rød - hun vet ikke sin arme råd hun," sa kjetta.

"Be henne ut å gå

skal hun få et godt råd!" sa bjørnen.

Da kjetta kom inn, spurte matmoren:

"Hvem er det som tasser og banker på,

så jeg ikke må kveldsro få?"

"Det er frierne dine," svarte kjetta; "jeg skulle be deg ut å gå, skulle du få et godt råd."

"Hva lett har kufta?" spurte revefruen.

"Ven vakker brun," svarte jenta; "svær kar og kvast syn," sa hun.

"La 'n gå, la 'n gå! Jeg trenger ikke hans råd."

Korse gikk bort og gløttet på døren og sa:

"Hun ber deg heimatt gå, hun vil ikke ha noe råd."

Ja, så var det ikke annet for, bamsen måtte snu og fare sin vei, dit han kom fra.

Neste lørdagskvelden banket det på igjen. Den gangen sto en ulv utenfor.

"Godkveld," sa ulven, "er reve-enka hjemme?"

Jo, hun var da det.

"Hva gjør hun i kveld, låter hun ille eller vel," spurte han.

"Å, hun vet ikke sin arme råd," svarte jenta; "hun gråter nesa sår og rød, hun sørger over husbonds død."

"Be henne ut å gå, skal hun få et godt råd," sa gråbeinen.

"Hvem er det som flyr og banker på, så jeg ikke må kveldsro få," spurte reve-enka.

"Å, det er friere, vet jeg," sa kjetta. "Jeg skulle be deg ut å gå, skulle du få et godt råd," sa hun.

Nei, først ville revefruen vite hva slags lett kufta hadde.

"Ven vakker grå; lang kropp og lite på," svarte Korse.

"La 'n gå, la 'n gå, jeg trenger ikke hans råd!" sa enka; og da gråtassen fikk det budet, måtte han gjøre vendereis, han med.

Tredje lørdagskvelden gikk det like ens. Det banket tre slag på døren, og kjetta reiste ut og skulle se etter. Så var det en hare.

"Godkveld," sa han.

"Godkveld igjen," svarte hun; "er det fremmedfolk ute og farer, så sent på kvelden?" sa hun.

Ja, det var da det, og så spurte han også, om reve-enka var hjemme og hva hun tok seg til.

"Hun gråter nesa sår og rød, hun sørger over husbonds død," svarte jenta.

"Å be henne ut å gå, skal hun få et godt råd," sa haren.

"Hvem er det som tripper og banker på, så jeg ikke må kveldsro få?" sa matmoren til Korse.

"Det er nok friere det, mor!" svarte jenta.

Ja, så ville hun vite hva lett kufta hadde denne gangen.

"Ven vakker hvit, tett vadmel og uten slit," sa kjetta.

Men det ble ikke bedre, det: "La 'n gå, la 'n gå, jeg trenger ikke hans råd," svarte reve-enka.

Så var det den fjerde lørdagskvelden. Best det var, kom det tre slag i døren til revehuset igjen. "Gå ut og se hva som er på ferde du," sa enka til tjenestejenta. Da kjetta kom ut, sto det en rev på dørhella.

"Godkveld og takk for sist," sa reven.

"Sjøl takk for sist," svarte jenta.

"Er revefrua hjemme?" spurte han.

"Ja, hun sørger over husbonds død, og gråter nesa sår og rød," sa jenta; "hun vet ikke sin arme råd, hun stakkar!"

"Bare be henne ut å gå, så skal hun få gode råd," sa reven.

Så gikk Korse inn.

"Hvem er det som svinser og banker på, så jeg ikke må kveldsro få?" spurte matmoren.

"Å du vet det," sa kjetta, "det er frierne dine, det. Jeg skulle be deg ut å gå, skulle du få gode råd."

"Hva lett har kufta?" spurte reve-enka.

"Ven vakker rød, - just som hans, er død," svarte kjetta.

"Kjære, be ham inn å sjå, han har gode råd!"

sa enka.

"Send meg hit mine sokker små, jeg vil gjerne med ham gå; send meg hit mine sko å knappe, jeg vil gjerne med ham lakke."

Ham ville hun ha, og så ble det bedt lag og bryllup hos reve-enka med det samme. Og dersom han ikke har vært i hønsegården, han også, så lever de i revehuset den dag i dag. 










Tommeliten

Det var engang en kone som hadde en eneste sønn, og han var ikke lenger enn en tommelfinger; derfor kalte de ham også Tommeliten.

Da han var kommet til skjels år og alder, sa mor hans til ham at han skulle ut og fri; for nå syntes hun det var på tide han tok til å tenke på å gifte seg. Da Tommeliten hørte det, ble han glad. De fikk i stand kjøregreiene og reiste av gårde, og moren satte ham på fanget. Så skulle de reise til en kongsgård, der det var slik en stor prinsesse; men da de hadde kommet et stykke på veien, ble Tommeliten borte. Hun lette lenge etter ham og ropte på ham, og gråt for det han var borte og hun ikke kunne finne ham igjen. "Pip, pip!" sa Tommeliten, han hadde gjemt seg i manen på hesten. Så kom han fram, og så måtte han love at han ikke skulle gjøre det oftere. Da de hadde kjørt et stykke til, så var Tommeliten borte igjen. Moren lette etter ham og ropte og gråt, men borte var han. "Pip, pip!" sa Tommeliten, og hun hørte han lo og kniste, men hun kunne slett ikke finne ham igjen. "Pip, pip, her er jeg da!" sa Tommeliten og kom fram fra øret på hesten. Så måtte han love han ikke skulle gjemme seg oftere. Men da de hadde kjørt et stykke, så var han borte igjen; han kunne ikke berge seg. Moren hun lette og gråt og ropte på ham; men borte var han og borte ble han, og alt hun lette, kunne hun ikke finne ham på noe vis. "Pip, pip, her er jeg da!" sa Tommeliten. Men hun kunne slett ikke skjønne hvor han var, for det låt så utydelig. Hun lette, og han sa "Pip, her er jeg!" og lo og gottet seg, fordi hun ikke kunne finne ham igjen; men rett som det var, så nøs hesten, og så nøs den ut Tommeliten, for han hadde satt seg i det ene neseboret på den. Moren tok ham nå og puttet ham i en pose, hun visste ingen annen råd, for hun kunne skjønne han ikke kune bryte arta.

Da de kom til kongsgården, så ble det snart trolovelse, for prinsessen syntes han var en vakker liten gutt, og det varte ikke lenge før det ble bryllup heller.

Da de skulle til med middagen i bryllupsgården, så satt Tommeliten til bords ved siden av prinsessen; men han var verre enn ille stelt, for da han skulle til å ete, kunne han ikke nå opp, og han hadde visst ikke fått matbeten, hadde ikke prinsessen tatt og hjulpet ham opp på bordet. Nå gikk det både godt og vel, så lenge han kunne ete av tallerkenen; men så kom det inn et stort grautfat, det kunne han ikke nå opp i; men Tommeliten visste råd, han satte seg på kanten. Men så var det et smørøye midt uti fatet; det kunne han ikke rekke, og så måtte han sette seg utpå kanten av smørøyet; men rett som det var, kom prinsessen med en stor skje og skulle dyppe en dyktig grautbete i smøret, og så kom hun nær Tommeliten, så han dumpet uti og druknet i smørøyet.




 





Fiskaren og kona hans

DET VAR ein gong ein fiskar som budde med kona si i ei muddergrøft tett ved havet, og dit gjekk han kvar dag for å fange fisk.

Ein dag sat han og fiska mens han glana ned i det blanke vatnet. Med eitt gjekk duppen til botns, og då han halte opp snøret, såg han at han hadde fanga ei stor flyndre. Den tok til å tale og sa til han: "Lat la meg leve, fiskar, for eg er inga flyndre, men ein fortrylt prins. Slår du meg i hel, vil eg likevel ikkje smake. Sett meg ut i vatnet att."

"No, ja," sa mannen, "du treng ikkje å ta slik på veg. Ei flyndre som kan tale, ville eg likevel ikkje gjere noko." Deretter kasta han den ut att, og den forsvann under overflata. Men det var ei lang blodstripe etter den i vatnet. Fiskaren gjekk heim til kona si i muddergrøfta.

"Har du ikkje fått noko?" spurde kona, då han kom heim.

"Nei," svara han. "Vel, eg fekk ei flyndre, men den sa at den var ein fortrylt prins, og så lét eg den symje att."

"Bad du den ikkje om noko til gjengjeld?" spurde kona.

"Kva i all verda skulle eg be ei flyndre om?" spurde mannen forbausa.

"Du kunne då bedt om ei lita hytte," sa kona, "det er slett ikkje hyggeleg å bu i denne muddergrøfta, her luktar så ekkelt. Gå av stad og rop på den og be om ei lita hytte, så får du den nok."

"Men korfor det?" sa mannen.

"Gå no berre," sa ho, "du har fanga den og gitt den lov til å behalde livet, den gjer det så menn nok."

Mannen hadde ikkje mykje lyst til det, men han ville også nødig gjere kona si imot, og så gjekk han då. Då han kom ned til havet, svulma det gult og grønt og var slett ikkje blankt som før. Han stilte seg likevel på stranda og sa:

"Vesle, gode flyndre, kom opp til meg frå djupet,
for kona mi vil meir enn meg."

Flyndra kom også opp og spurde: "Kva vil ho då?"

"Kona mi seier at når eg har gitt deg livet, skulle eg også be deg om noko. Ho er så lei av å bu i ei muddergrøft og vil så gjerne ha ei lita hytte."

"Gå berre heim," sa flyndra, "ho sit alt i hytta."

Mannen gjekk no heim og fann kona si sitjande på benken utafor ei lita hytte. Ho tok han i handa og sa: "Kom inn, så skal du sjå kor triveleg her er."

Han gjekk inn med henne. Det var ei triveleg forstove og ei flott daglegstove og eit lite rom med to senger. Kjøkkenet og spiskammeret var kvitt og pent, og det stod blanke tinnkrus og massingkar der. Bak huset var det ein liten gard med høner og ender og ein liten hage med grønsakar og frukt.

"Er det ikkje herleg her?" spurde ho.

"Jo," svara han, "no kan vi få det godt."

"Vi får vel sjå korleis det går," sa kona. Så sette dei seg til å ete, og deretter gjekk dei i seng.

Då det var gått fjorten dagars tid, sa kona: "Høyr, mann, eg synest her er altfor lite plass. Garden og hagen er også fælt små. Flyndra kunne godt ha gitt oss eit større hus. Eg kunne ha lyst til å bu i eit stort slott. Gå og be flyndra om det."

"Du verda," sa mannen, "kva skal vi med det? Hytta er då god nok!"

"Du kan då gjerne spørje om det," sa kona. "Nei," svara han, "no har ho alt gitt oss huset her. Den kunne bli sint om eg kjem att."

Men kona heldt fram med å plage han, og til sist gjekk han også, sjølv om han var svært lei for det.

Då han kom ned til havet, var det ikkje lenger grønt og gult, men heilt mørkt og grumsete. Men det var ikkje mykje bølgjegang, så han stilte seg på stranda att og sa:

"Vesle, gode flyndre, kom opp til meg frå djupet,
for kona mi vil meir enn meg."

"Kva vil ho no då?" spurde flyndra og stakk hovudet opp av sjøen.

"Ho vil bu i eit slott," svara mannen og var sturen.

"Gå berre heim," sa flyndra, "ho sit alt i slottet."

Mannen gjekk heim, og då han kom dit der huset hadde stått, stod det eit stort slott der. Kona hans stod utafor på trappa og tok han i handa, og han gjekk inn i slottet i lag med henne. Det var så mange tenarar som lukka dørene opp og att for dei, veggane var skinande blanke, og det stod forgylte bord og stolar omkring, og på alle golv låg det mjuke teppe. Bak slottet var det ein stor gard med stallar og fjøs og ein herleg hage med blomster og tre. Litt lenger borte låg det ein stor skog, og der inne sprang harar og hjortar fornøgde omkring.

"Er det ikkje herleg her?" spurde kona.

"Jo," sa mannen, "No skal vi då også slå oss til ro her."

"La oss først sove på det," sa kona, og så gjekk dei i seng.

Neste morgon vakna kona først og sette seg opp i senga og kikka ut på det herlege, fruktbare landskapet. Mannen låg enno og sov, men snart gav ho han ein dult så han vakna, og sa: "Eg kunne ha lyst til å herske over heile landet. Gå og sei til flyndra at du vil vere konge."

"Eg har slett ikkje lyst til å vere konge," klynka mannen.

"Vil du ikkje, så vil eg," sa ho. "Gå og sei til flyndra at eg vil vere konge."

"Nei, det gjer eg ikkje," sa mannen, men til sist gjorde han det likevel. Han gjekk ned til havet, som no var kolsvart, og sa:

"Flyndre vesle, flyndre god, kom opp til meg frå djupet,
for kona mi vil meir enn meg."

"Kva vil ho no," spurde flyndra.

"Ho vil vere konge," sa mannen sturen.

"Gå du berre heim, ho er det alt," sa flyndra og dukka ned att.

Mannen gjekk heim, og då han kom til slottet, såg han at det var blitt mykje større. Utafor stod ei skiltvakt og der vrimla av soldatar. Då han kom inn i slottet, såg han at det var heilt av marmor og gull, og det hang raude fløyelsforheng med store gullkvastar her og der. Han gjekk inn i den store salen der heile hoffet var samla, og kona hans sat på ei trone av gull og edelsteinar med krone på hovudet og septer og rikseple i handa. På kvar side av henne stod seks jomfruer, den eine eit hovud mindre enn den andre.

"Er du konge no?" spurde han.

"Ja, det er eg," svara ho.

Han stod ei stund ganske fortapt og såg på henne, så sa han: "Så skal du heller ikkje forlange meir no."

Kona hans blei ganske uroleg av å høyre det. "Eg kan ikkje halde ut dette," sa ho. "Gå ned til flyndra og sei eg vil vere keisar."

"Nei det gjer eg ikkje," sa mannen, "for keisar kan ho ikkje gjere deg til."

"Kva for noko?" sa kona, "Gjer som eg seier. Eg er konge, og du er berre mannen min. Han kan like godt gjere meg til keisar som konge."

Mannen måtte av stad til sist, men han var svært redd og tenkte at flyndra truleg ville bli vreid. Havet svulma argt og svart, men mannen stilte seg opp på breidda og sa:

"Vesle, gode flyndre, kom opp til meg frå djupet,
for kona mi vil meir enn meg."

"Kva er i vegen no då?" spurde flyndra.

"Ho vil vere keisar," svara mannen og såg svært ulykkeleg ut.

"Gå berre heim, du," svara flyndra, "ho er det alt."

Då mannen kom heim, var slottet blitt enno større og prektigare. Soldatar marsjerte fram og tilbake og bles i trompetar og slo på tromme. Då han kom inn i storsalen, sat kona hans på ei høg trone med ei stor gullkrone på og septer og rikseple i handa. På begge sider av trona stod livvakter, og den største var så høg som ei kjempe og den minste ikkje større enn ein veslefinger. Framfor trona stod mykje fornemt folk samla.

Mannen gjekk fram mellom dei og spurde: "Er du keisar no?" Han stod lenge og såg over henne. Så sa han: "Som det kler deg å vere keisar."

"Kva står du der og glor for?" sa kona. "Er eg keisar, vil eg også vere pave. Gå ned og sei det til flyndra."

"Det kan du då ikkje meine," sa mannen, "der er berre éin pave i heila verda."

"Men eg vil vere pave," sa kona. "Eg vil vere pave alt i dag. Skund deg til flyndra."

Mannen ville helst sleppe.

"Kjem du med vrøvl?" sa kona. "Sjå til å kome av stad. Hugs at eg er keisar, og du er berre mannen min."

Han gav seg då også på veg, men han var så redd at knea hans skalv under han. Vinden jaga skyene av stad over himmelen og suste gjennom trea, og langt ute kunne han sjå båtar som blei kasta fram og tilbake på bølgjene I midten var himmelen ørlite blå, men mot sør trekte eit mektig uvêr seg opp. Mannen skalv i stemma mens han stod nede på stranda og sa:

"Vesle, gode flyndre, kom opp til meg frå djupet,
for kona mi vil meir enn meg."

"Kva vil ho no då," spurde flyndra.

"Ho vil vere pave," sa mannen og rista av angst.

"Gå berre heim, ho er det alt," sa flyndra.

Då mannen kom heim, låg det ei svær kyrkje der. Den var omgitt av praktfulle slott. Folk stimla mot kyrkja, der kona hans sat på eit enno høgare trone i gylne klede. Lange rekker med lys stod ved sida av henne, det største så stort som det høgaste tårn, og det minste ikkje større enn eit ørlite vokslys. Prestar og munkar stod rundt om trona, og kongar og keisarar knelte ned og kyste tøffeltuppen hennar.

"Er du pave no?" sa mannen.

"Ja," sa kona og nikka. Mannen gjekk rundt og såg på henne og blei like blenda av all prakta som når ein ser på sola. "Kor fager du er som pave," sa han deretter. Ho svara ikkje, og han sa: "No kan du vel ikkje bli noko større."

"La oss sove på det," sa kona, og sa gjekk dei i seng.

Mannen var trøytt og sov trygt og godt, men kona kunne slett ikkje falle i søvn. Ho kasta seg frå den eine sida av senga til den andre og tenkte på kva ho kunne bli som var enda meir enn pave. Då sola stod opp og heile himmelen raudna, sette ho seg opp i senga og tenkte: "Om berre eg også kunne få sola og månen til å stå opp!"

Ho gav mannen sin ein kraftig dult så han vakna. "Skund deg å stå opp," sa ho. "Du skal ned til flyndra og seie at eg vil vere Gud."

Mannen blei så forskrekka at han fall ut av senga. Han trudde han hadde høyrt feil, og sperra auga vidt opp og sa gapande: "Kva er det du seier?"

"Eg kan ikkje halde ut å gå her og sjå at sola og månen går opp og ned utan at eg har noko at skulle ha sagt," ropte ho, "eg får aldri ein roleg time meir. Gå ned til flyndra og sei at eg vil vere Gud."

Mannen fall på kne og rekte hendene opp mot henne. "Det kan han ikkje gjere," sa han, "ver nøgd med å vere pave."

Då blei kona ute av seg. Håret flaug vilt om hovudet på henne, og ho gav han eit spark. Så skunda han seg å kle på seg, og sprang som det gjaldt livet.

Utafor rasa det storm så han nesten ikkje kunne stå på beina. Trea blei rivne opp med rot, berga skalv, og store klippestykke blei slynga ut i havet. Himmelen var kolsvart, og det tora og lynte. Bølgjene gjekk så høge som kyrkjetårn, og det kvite skummet sprøyta opp i lufta. Mannen ropte så høgt han kunne, men kunne ikkje ein gong høyre det han sjølv sa:

"Vesle, gode flyndre, kom opp til meg frå djupet,

for kona mi vil meir enn meg."

"Kva er i vegen no då?" spurde flyndra. "Ho vil vere Gud," sa mannen, og tennene klapra i munnen på han.

"Gå heim," sa flyndra. "Ho sit i muddergrøfta igjen."

Og der sit ho enno, den dag i dag. 











Gutten som ikke ville på skolen.

Det var en gang en gutt som ikke ville gå på skolen.

Da gikk moren til riset og sa: " Kjære ris, ris gutten, for gutten vil ikke gå på skolen!" - " NEI, " sa riset.

Da gikk moren til ilden: " Kjære ild, brenn riset, for riset vil ikke rise gutten, og gutten vil ikke gå på skolen : "Nei," sa ilden.

Da gikk moren til vannet: " Kjære vann, slokk ilden, for ilden vil ikke brenne riset, riset vil ikke slå gutten, og gutten vil ikke gå på skolen!" - "Nei," sa vannet.

Da gikk moren til oksen: " Kjære okse, drikk vannet, for vannet vil ikke slokke ilden, ilden vil ikke brenne riset, riset vil ikke slå gutten, og gutten vil ikke gå på skolen!" - "Nei," sa oksen.

Da gikk moren til slakteren: " Kjære slakter, slakt oksen, for oksen vil ikke drikke vannet, vannet vil ikke slokke ilden, ilden vil ikke brenne riset, riset vil ikke slå gutten, og gutten vil ikke gå på skolen!" - "Nei," sa slakteren.

Da gikk moren til reipet: " Kjære reip, bind slakteren, for slakteren vil ikke slakte oksen, oksen vil ikke drikke vannet, vannet vil ikke slokke ilden, ilden vil ikke brenne riset, riset vil ikke slå gutten, gutten vil ikke gå på skolen!" - "Nei," sa reipet.

Da gikk moren til rotta: " Kjære rotte, gnag reipet, for reipet vil ikke binde slakteren, slakteren vil ikke slakte oksen, oksen vil ikke drikke vannet, vannet vil ikke slokke ilden, ilden vil ikke brenne riset, riset vil ikke slå gutten og gutten vil ikke gå på skolen!" - "Nei," sa rotta.

Da gikk moren til katta: " Kjære katte, ta rotta, for rotta ville ikke gnage reipet, reipet ville ikke binde slakteren, slakteren ville ikke slakte oksen, oksen ville ikke drikke vannet, vannet ville ikke slokke ilden, ilden ville ikke brenne riset, riset ville ikke slå gutten og gutten ville ikke gå på skolen!" -"JA - ja- ja," sa katta.

Og katta på rotta og rotta på reipet og slakteren på oksen og oksen på vannet og vannet på ilden og ilden på riset og riset på gutten
-----------------og gutten til skolen.



 






Fugleskremselet.

- Nå er jeg lei av å stå her i erteåkeren, jeg vil se noe nytt, sa fugleskremselet. - Jeg går til byen og søker plass i hoffet.
Og så trampet han ut av åkeren og tok landeveien fatt - han ville til byen.

Hatten hadde fått en trøkk, men den satt kjekt på snei, den stive snippen og det røde, flagrende slipset tok seg godt ut på avstand, de svartgrønne jakkeskjøtene svingte flott der han gikk.
Det var sannelig et fornemt fugleskremsel! Buksene var jo litt frynsete i kanten naturligvis og nokså vide for de tynne leggene, og skoene var et trist syn. Men ellers var det ingen ting å si på ham.

I grøftekanten satt det en gammel landstryker. - Slå deg ned og snakk litt med meg, kamerat! bad han.
Og fugleskremselet slo seg ned med stive ben, for han var jo ikke vant til å sitte.
- Jeg sitter her og ser, jeg - alt er så vakkert, sa landstrykeren.
- Stråene der borte og blomstene i grøftekanten og de små krypene i gresset. Det er da merkverdig vakkert, hva?
Joo, det syntes fugleskremselet også.
- Og småfuglene da, sa landstrykeren, - vakrere småfolk fins ikke!
- Fugler skal jages, sa fugleskremselet sint.
- Nei, hør nå, sa landstrykeren, - har du sett skikkelig på en fugle en gang? Sett hvor lett og fint den flyr gjennom lufta?
- Fugler er noe pakk! sa fugleskremselet. - Fugler skal jages!
- Hysj da, sa landstrykeren og tok han i jakkeslaget. - Det bor et lite fuglepar inni busken der, hvisket han. Hunnen ligger på egg, og mannen mater henne. De er så søte.
- Vekk, vekk! skrek fugleskremselet og for opp.
- Men hva feiler det deg, du skremmer dem jo! sa landstrykeren.
- Ja, det gjør jeg, sa fugleskremselet. - Fugler skal jages!
Og så gikk han derfra med lange skritt, mens den gamle landstrykeren så forbløffet på ham.

Da fugleskremselet hadde gått et langt stykke, kom han til en gård, og der var det en hund som bjeffet på ham.
- Hysj, sa fugleskremselet, - ikke bjeff sånn!
- Fillefranser skal bjeffes på! sa hunden og bjeffet verre og verre. Det stakkars fugleskremselet måtte løpe sin vei for at hunden ikke skulle rive buksene hans i filler.

Nesten ved hver gård han kom til, gikk det likedan, men fugleskremselet drog videre likevel han, og til slutt var han i byen.

Det var en fin by, og midt i byen lå et torg som var det fineste av alt sammen. der spaserte folk i fine klær, der lekst barn rundt  en bronsekonge som stod høyt oppe på en marmorsokkel, og tusenvis av duer flakset og trippet og ble matet med erter.
Man da fugleskremselet fikk se duene, ble han helt rasende. Han styrtet løs på flokken og flakset med armene. - Vekk, vekk, ropte han. Duene fløy forferdet til alle kanter, og de minste barna begynte å gråte og mistet erteposene av forskrekkelse.
- Fy, for en slem mann! ropte barna, og en politikonstabel kom og tok fugleskremselet i armen og trakk han med til arresten.
Der spurte politimannen etter papirene hans.
- Papirer? spurte fugleskremselet.
- Ja, attester da, eller pass! brølte politimannen.
- Jeg kommer hit for å søke arbeid på slottet, sa fugleskremselet, han ble ergelig. - Nå vil jeg snakke med kongen!
Det var en hjertens snill konge der i landet, og han tok alltid imot fremmedfolk som ville snakke med ham. Og så ble fugleskremselet ført til kongen.

Kongen satt akkurat ute på terrassen i hagen, for det var en varm dag. Dronningen og prinsessen satt der også, og hoffet. De drakk saft og vann og spiste kaker.
Fugleskremselet bukke dypt, men stivt for kongen som så forbauset på ham og spurte hva han ville.
Da ropte fugleskremselet høyt og tydelig: - Jeg vil søke plass som kongelig over hogg-fugleskremsel!
Prinsessen hadde akkurat en slurk saft i munnen, hun satte i et knis og sprutet alt ut på kjolen og det fine marmorbordet.
Og samtidig brast hele hoffet i latter. Kongen lo, så magen disset, og han måtte holde på den med begge hender. Dronningen holdt lommetørkelet for øynene og lo, så hun fikk vondt etterpå. Og overhoffsmesteren fikk et kakestykke i vrangstrupen og måtte dunkes i ryggen.
Fugleskremselet skjønte ikke hva det var de lo av, og så tenkte han at de måtte ha hørt galt.
- Kongelig over-hoff-fugleskremsel! skrek han med høy stemme. Nå måtte de da få respekt for ham, tenkte han.
Men så brøt det løs igjen.
- Hva var det han sa? kvinket en eller annen til sidemannen.
- Kongelig over-hoff-fugleskremsel! og så hikstet de av latter på nytt.
Men da de lo som verst, kom Klaus og Brita. De ble lei seg da fugleskremselet var vekk, for det var jo de som hadde kledd på det og satt det i erteåkeren. Men så fortalte melkekjøreren at en kar som var helt lik fugleskremselet deres, stod midt på torget i den store byen og skremte duer. Da kjørte de inn til byen med melkeruta, og der fikk de høre latteren fra slottsterrassen og gikk dit opp.
Og de stilte seg på hver side av fugleskremselet og sa:
Dette er vårt fugleskremsel, og vi er kommet for å hente ham.
Fugleskremselet ble så brydd at han ikke visste hvor han skulle se, for han tenkte på at han hadde jo rømt fra tjenesten.
Men Brita sa til kongen: - Han er det beste fugleskremselet som fins!
Og Klaus sa:- Vi kan ikke greie oss uten han, for hele erteåkeren er full av fugler når han er borte.
 Da rettet fugleskremselet seg opp og ble kry igjen, for nå visste han hva han var derd.
- Jeg får ta søknaden tilbake, siden det ser ut til at de ikke kan greie seg uten meg hjemme, sa han og bukket stivt for kongen. Og så marsjerte han derfra med Klaus og Brita, en på hver side.
Kongen viftet bare med hånden til farvel, for han var så matt av latter at han ikke kunne snakke.

Men fugleskremselet gikk hjemover med så lange skritt at det var bare såvidt at Klaus og Brita kunne holde følge. Jakkeskjøtene stod rett ut i lufta etter fugleskremselet, buksene slang rundt bena, og det røde halstørkleet flagret i vinden. Og hver gang han så en spurv på veien, stanset han og ropte: - Vekk!

Nå står han i åkeren igjen.
Ja, jeg har vert ved hoffet og snakket med kongen, sier han til kråkene. - Høyere opp kan ingen komme, derfor tenker jeg at jeg holder meg hjemme heretter. Vekk med dere!!!
Og ærbødig flyr kråkene litt til side.



 





Tre pluss tre

 

EIN MANN hadde tre søner. Den første heitte Skratt, den andre heitte Skratt-skratteratt, og den tredje heitte Skratt-skratteratt-skratt-skriumskratt.

Grannen hans hadde tre døtrer. Den første heitte Sipp, den andre Sipp-sippenipp og den tredje Sipp-sippenipp-sipp-siumsipp.

Så gifta dei seg. Skratt fekk Sipp, Skratt-skratteratt fekk Sipp-sippenipp, og Skratt-skratteratt-skratt-skriumskratt fekk Sipp-sippenipp-sipp-siumsipp. 











Storoksen som skulle til seters og gjere seg feit

 

DET VAR ein gong at storoksen skulle på setra og gjere seg feit. Då han hadde gått eit stykke, trefte han ein hane.

"Kukke-lure-luuur! kor vil du av?" sa hanen med fint mål.

"Eg vil til seters og gjere meg feit," sa storoksen. Han hadde så grovt mål.

"Skal eg få vere med?" sa hanen.

"Gjerne," svara oksen.

Så gjekk dei eit stykke. Då trefte dei ein hare som sa:"Hutte-tutte-tu! kor vil de av?"

"Vi vil på setra og gjere oss feite," sa oksen.

"Kan eg få vere med?" sa haren.

"Gjerne," sa oksen.

Og så gjekk dei eit stykke att. Då trefte dei ein bukk. "Mæ-æ-æ! kor vil de av?" spurde bukken.

"Vi skal til seters og gjere oss feite," sa oksen.

"Skal eg få vere med?" spurde bukken.

"Gjerne," sa oksen.

Så gjekk dei eit stykke att. Då møtte dei ein galte. "Øff! øff! kor vil de av?" sa galten.

"Vi skal til seters og gjere oss feite," sa oksen.

"Skal eg få vere med?" sa galten.

"Gjerne," sa oksen.

Så kom dei til setra og gjekk inn i selet. Der sette storoksen seg i høgsetet, og haren sette han på benken ved sia av seg. Bukken sette han oppå bordet, galten under bordet, og hanen oppfor døra.

Så kom det ein rev og ein bjørn til setra. Dei fekk høyre det var nokon inni selet, men det var ikkje nokon av dei som ville gå inn. Så sa bjørnen til reven:

"Du må gå inn, du som er kvikkast."

"Nei, du som er sterkast," sa reven.

Så gjekk bjørnen inn og bort til oksen. Oksen tok han på horna og kasta han bortpå bordet til bukken.

Bukken stanga han så han rulla under bordet. Der gjekk galten til åtak mens haren og hanen gjorde leven på kvar sin måte på benken og oppfor døra. Då blei bjørnen så redd at han sprang ut att.

"Korleis gjekk det?" sa reven, han stod utafor og venta.

"Hadde du kome inn der, så hadde du aldri kome ut att," sa bjørnen. "Det sat ein kvit krabat i høgsetet, og han tok meg på horna sine og kasta meg opp på bordet. Der sat det ein skreddar. Han stakk med nåla si så eg rulla under bordet. Og der var det ein stygg mann som ville til å hakke trau av meg. Samtidig sprang det ein kar oppi benken og ropte:

"Kor er øksa mi? Kor er øksa mi?"

Hadde den krabaten kome ned, så trur eg ikkje eg hadde kome meg ut att. No stod det også einkvan oppfor døra, og han ropte:

"Ta fatt godt! Ta fatt godt!"

Hadde han kome ned, hadde eg vel aldri i livet kome meg ut," sa bjørnen. 












Mannen som skulle stelle heime

Det var ein gong ein mann som var så gretten og vill, og aldri syntest han at kjerringa gjorde nok i huset. Så kom han heim ein kveld i slåttonna og grein og banna så det lyste om han.

"Kjære vene, ver ikkje så vond, far," sa kjerringa; "i morgon skal vi byte arbeid; eg skal gå med slåttekarane, så kan du stelle heime."

Ja, det var mannen vel nøgt med, og det ville han gjerne.

Tidleg om morgonen tok kjerringa ljåen på nakken og gjekk i enga og skulle slå, og mannen skulle då til å stelle huset. Først ville han til å kinne smør [ 1 ], men då han hadde kinna ei stund, blei han tørst og gjekk ned i kjellaren for å tappe øl. Mens han heldt på å tappe i ølbollen, fekk han høyre at grisen var komen i stua. Han la i veg opp gjennom kjellartrappa med tappen i neven som aller snarast og skulle sjå etter grisen så den ikkje velta kinna; men då han fekk sjå at grisen alt hadde slått over ende smørkinna og stod og smatta på fløyten som rann utover golvet, blei han så fykande sint at han reint gløymde øltønna, og sette etter grisen det beste han vann. Han nådde den att i døra og gav den eit dugeleg spark så den blei liggjande på flekken. No kom han i hug at han gjekk med tappen i handa; men då han kom ned i kjellaren, var øltønna tom.

Han gjekk då på mjølkebua att og fann så mykje fløyte at han fekk kinna full, og så gav han seg til å kinne; for smør ville han ha til middags.

Då han hadde kinna ei stund, kom han i hug at heimekua stod inne enda og verken hadde fått vått eller tørt enda det var langt på dag. Han syntest det var for langt å gå til hagen med den, han fekk sleppe den opp på taket, tenkte han: det var torvtak på bygningen, og det stod stort, gildt gras der. Huset låg i ein bratt bakke, og når han la ein planke bort på taket, så trudde han nok han skulle få opp kua. Men kinna torde han ikkje sleppe heller, for den vesle ungen hans fór og kravla og krabba på golvet; han kunne gjerne slå den over ende. Så tok han kinna på ryggen; men så skulle han gi kua vatn først, før han sleppte den på taket. Å ja, han tok ei bytte og skulle hente vatn i brønnen med, men då han bøygde seg over brønnkanten, rann fløyten ut av kinna og ned i nakken på han.


Det lei sterkt til middags, og smør hadde han ikkje fått enno. Så tenkte han at han fekk koke graut, og hengde ei gryte med vatn på peisen. Då han hadde gjort det, kom han i tankar om at kua kunne gå utfor taket og bryte beina eller nakken av seg. Han gjekk så opp og skulle binde den. Den eine enden av reipet batt han om halsen på kua, sleppte det ned gjennom pipa og batt reiphella om låret sitt, for vatnet kokte alt i gryta, og han måtte til å stampe grauten. Mens han heldt på med det, fall kua utover taket likevel ho, og drog mannen opp gjennom pipa. Der sat han fast, og kua hang utafor veggen og svevde mellom himmel og jord og kunne verken kome opp eller ned.

Kona hadde venta i sju lange og sju breie på at mannen skulle kome og rope heim til middag, men det varte og det rakk, og ikkje blei det til noko. Til sist syntest ho det drygde vel lenge og gjekk heim. Då ho fekk sjå at kua hang så stygt til, gjekk ho bort og hogg av reipet med ljåen. I det same fall mannen ned igjennom peispipa, og då kjerringa kom inn, stod han på hovudet i grautgryta. 











Smørbukk

Det var ein gong ei kjerring som sat og bakte. Ho hadde ein liten gut. Han var så tjukk og feit og ville så gjerne ha god mat, og derfor kalla ho han Smørbukk. Og så hadde ho ein hund dei kalla Gulltann. Rett som det var, sette hunden i å gøy.

"Spring ut, du Smørbukken min," sa kjerringa, "og sjå etter kva det er Gulltann gøyr på."

Så sprang guten ut, og kom inn att og sa: "Å jøye meg, det kjem ei stor, lang haugkjerring [ 1 ], med hovudet under armen [ 2 ] og ein sekk på ryggen."

"Spring under bakstefjøla og gøym deg," sa mor hans.

Så kom det store trollet inn.

"God dag!" sa ho.

"Gud signe!" sa mor til Smørbukk.

"Er ikkje han Smørbukk heime i dag?" spurde trollet.

"Nei, han er i skogen med faren sin og jaktar ryper," svara mora.

"Det var vrangt, det då!" sa haugkjerringa; "eg har slik ein fin liten sølvkniv eg ville gitt han."

"Pip, pip, her er eg!" sa Smørbukk under bakstefjøla, og kom fram.

"Eg er så gammal og stiv i ryggen," sa trollet. "Du får smette ned i sekken og ta den opp sjølv."

Då Smørbukk vel var komen nedi, slengde trollet sekken på ryggen og la på dør. Men då dei hadde kome eit stykke på vegen, blei trollet trøytt og spurde: "Kor langt er det til ein god plass å sove?"

"Ei kvartmil," svara Smørbukk.

Så sette trollet sekken frå seg ved vegen og drog inn i småskogen for seg sjølv og la seg til å sove. Imens passa Smørbukk på, tok kniven sin, spretta hol på sekken og smatt ut. Så la han ei stor tyrirot [ 3 ] i staden, og strauk heim til mor. Då trollet kom heim og fekk sjå kva ho hadde i sekken, blei ho fælt sint.

Dagen etter sat kjerringa og bakte att. Rett som det var, tok hunden til å gøy. "Spring ut, du Smørbukken min," sa ho, "og sjå etter kva det er Gulltann gøyr på."

"Å nei, å nei, det stygge beistet då!" sa Smørbukk; "No kjem ho att med hovudet under armen og ein stor sekk på ryggen."

"Spring under bakstefjøla og gøym deg," sa mor hans.

"God dag!" sa trollet; "Er han Smørbukk heime i dag?"

"Neimen er han ikkje," sa mora, "han er på skogen med faren sin og jaktar ryper."

"Det var troll det!" sa haugkjerringa, "for eg har ein vakker liten sølvgaffel eg ville gitt han."

"Pip, pip, her er eg!" sa Smørbukk og kom fram.

"Eg er så stiv i ryggen," sa trollet, "du får smette ned i sekken og ta han sjølv." Då Smørbukk vel var komen i sekken, slengde trollet den på ryggen og la av garde.

Då dei hadde kome eit godt stykke på vegen, blei ho trøytt og spurde: "Kor langt er det til ein god plass å sove?"

"Ei halv mil," svara Smørbukk.

Så sette trollet ned sekken ved vegen og gjekk litt inn i skogen og la seg til å sove. Mens trollet gjorde det, fekk Smørbukk hol på sekken, og då han var komen ut, la han ein stor stein i sekken.

Då haugkjerringa kom heim, gjorde ho opp varme på peisen, sette over ein diger kjele og skulle til å koke Smørbukk. Men då ho tok sekken og trudde ho skulle sleppe Smørbukk oppi, fall steinen ut og slo hol i botnen på kjelen så vatnet rann ut og sløkte varmen. Då blei trollet sint og sa: "Om han no gjer seg aldri så tung, skal eg lure han likevel, eg."

Tredje gongen gjekk det akkurat like eins; Gulltann sette i å gøy, og så sa mora til Smørbukk: "Spring ut, du Smørbukken mitt, og sjå etter kva det er Gulltann gøyr på."

Så sprang Smørbukk ut, og kom inn att og sa: "Å, jøye meg! Det er trollet som kjem att med hovudet under armen og ein sekk på ryggen."

"Spring under bakstefjøla og gøym deg," sa mor hans.

"God dag!" sa trollet og steig inn gjennom døra; "Er han Smørbukk heime i dag?"

"Neimen er han ikkje," sa mora, "han er ute i skogen med far sin og jaktar ryper."

"Det var vrangt, det då!" sa haugkjerringa, "for eg har slik ei vakker liten sølvskei eg ville gitt han."

"Pip, pip, her er eg!" sa Smørbukk, og kom fram under bakstefjøla.

"Eg er så stiv i ryggen," sa haugkjerringa, "du får smette ned i sekken og ta den sjølv."

Då Smørbukk vel var komen nedi, slengde trollet sekken på ryggen og la av garde. Denne gongen gjekk ho ikkje inn i skogen for seg sjølv og la seg til å sove, men strauk like heim med Smørbukk i sekken.

Då dei kom fram, var det søndag. Så sa trollet til dotter si: "No får du ta Smørbukk og slakte han og koke sodd [ 4 ] på han til eg kjem att; for no reiser eg til kyrkja og ber til gjestebods."

Då husbondsfolka hadde reist, skulle dottera slakte Smørbukk, men så visste ho ikkje heilt korleis ho skulle gjere det.

"Vent, så skal eg vise deg korleis du skal bere deg åt, eg," sa Smørbukk. "Legg hovudet ditt på krakken, skal du sjå."

Ho gjorde så, ho stakkar, og Smørbukk tok øksa og hakka hovudet av henne som det skulle vere ein kylling. Så la han hovudet i senga og skrotten i gryta og kokte kjøtsuppe på trolldottera. Då han hadde gjort det, krabba han opp over døra og drog med seg tyrirota og steinen, og la den eine over døra og den andre oppå peispipa til trollet.

Då folka kom heim frå kyrkja og såg hovudet i senga, tenkte dei at dottera låg og sov. Men så skulle dei bort og smake på kjøtsuppa

"Smaker godt, Smørbukksodd!" sa kjerringa.

"Smaker godt, dottersodd!" sa Smørbukk. Men det lydde dei ikkje etter.

Så tok haugtrollet skeia og skulle til å smake.

"Smaker godt, Smørbukksodd!" sa han.

"Smaker godt, dottersodd!" sa Smørbukk på peispipa.

Så tok dei til å undrast på kven det var som snakka, og ville ut og sjå etter. Men då dei kom i døra, kasta Smørbukk tyrirota og steinen i hovudet på dei og slo dei i hel. Så tok han alt det gullet og sølvet som var i huset, og då blei han vel rik, kan hende. Så reiste han heim til mor si. 











Kjerringa mot straumen

Det var ein gong ein mann som hadde ei kjerring, og ho var så tverr og vrang at det var ikkje godt å vere i lag med henne; mannen, han hadde no slett ingen utveg med henne; det han ville, ville ho støtt tvert imot. Så var det ein søndag utpå sommaren at mannen og kona gjekk ut og skulle sjå korleis åkeren stod.

Då dei kom til ein åker på den andre sida av elva, sa mannen: "Ja, no er det modent, i morgon får vi til å skjere."

"Ja, i morgon kan vi ta til å klippe han," sa kjerringa.

"Kva for noko, skal vi klippe? Skal vi ikkje få lov til å skjere heller no?" sa mannen.

Nei, klippe den skulle dei, meinte kjerringa.

"Det er aldri verre enn lite å vite," sa mannen; "men du må vel ha gått frå det vesle vettet du har hatt og no har du sett at nokon har klipt åkeren, du?" sa han.

Kjerringa sa, "Det veit eg visst, at åkeren skal ein klippe, og ikkje skjere," sa ho. Det var ikkje å snakke om det, klippe skulle dei.

Så gjekk dei bortetter og krangla og tretta, til dei kom på brua over elva, like ved ein djup høl.

"Eit gammalt ord seier at godt reiskap gjer godt arbeid," sa mannen, "men det trur eg nok skal bli ein rar skurd som dei klipper med sauesaks," sa han. "Skal vi slett ikkje få lov å skjere åkeren no då?"

"Nei, nei - klippe, klippe, klippe!" ropte kjerringa, hoppa opp og klipte med fingrane etter nasen på mannen. Men i ilska akta ho seg ikkje, og så snåva ho i ein stokkande på brua og dumpa i elvar

"Gammal vane er vond å vende," tenkte mannen, "men det skulle vere snodig om eg ikkje fekk rett ein gong, eg òg."

Han la ut i hølen, og fekk tak i hårtoppen på henne, så vidt ho fekk hovudet over vatnet. "Skal vi så skjere åkeren?" sa han.

"Klippe, klippe, klippe!" skreik kjerringa.

"Ja, eg skal lære deg å klippe eg," tenkte mannen og dukka henne under. Men det hjelpte ikkje, dei skulle klippe, sa ho då han tok henne opp att.

"Eg kan ikkje anna tru enn at kjerringa er galen," sa mannen ved seg sjølv. "Mang ein er galen, og veit det ikkje, mang ein har vett, og når det ikkje; men eg får no freiste ein gong til likevel," sa han. Men han hadde ikkje før fått henne under, før ho sette handa opp over vatnet, og til å klippe med fingrane som ei saks. Då blei mannen storsint og dukka henne både vel og lenge. Men rett som det var, seig handa ned under vass-skorpa, og kjerringa blei så tung med eitt at han måtte sleppe taket.

"Vil du dra meg ned i hølen til deg også no, så kan du liggje der, ditt troll," sa mannen. Og så blei kjerringa.

Men då det lei om litt, syntest han det var ille at ho skulle liggje der og ikkje kome i kristen jord, og så gjekk han ned langs med elva og leita og sokna etter henne. Men alt det han leitte og alt det han sokna, så fann han henne ikkje. Han fekk med seg gardsfolket og andre folk frå grannelaget, og dei gav seg til å grave og sokne nedetter heile elva alle i hop; men alt det dei leita, så fann dei inga kjerring.

"Nei," sa mannen, "det kan nok ikkje nytte dette. Denne kjerringa var no ei kjerring for seg sjølv ho," sa han. "Mens ho levde, var ho så reint på tverke, og ho kan vel ikkje vere annleis no heller; vi får til å leite oppetter og freiste ovafor fossen; kanskje ho har fløytt seg oppetter."

Å ja, dei gjekk oppetter og leita og sokna ovanfor fossen. Der låg kjerringa, det var rett nok. Det var kjerringa mot straumen det. 










VALPEN SNURRE SOM IKKE HADDE NOE Å GJØRE.


Mamma er borte, Pappa tørker støv.
"Jeg har ikke noe å gjøre!" sier valpen Snurre.
Pappa tenker seg om et øyeblikk.
"Du kan jo starte en har- ikke - noe - å - gjøre - klubb," sier han.
"Jeg skal sette opp et telt til dere som dere kan ha som klubbhus. Du kan gå og finne noen har - ikke - noe - å - gjøre - medlemmer til klubben."

Snurre spør om Pusekatt vil være med i klubben.
"Jeg kan ikke," sier Pusekatt. "Jeg ser i yndlingsboken min. Har du lyst til å se i den?"
Pusekatt og Snurre ser i boken sammen.

Snurre spør om Musen vil være med i klubben.
"Ikke nå," sier Musen. "Mor spiller på felen sin , og jeg skal danse. Har du lyst til å danse?"
Musen og Snurre danser sammen.

Snurre spør om Ekornet vil være med i klubben.
"Jeg kan ikke," sier Ekornet. "Broren min har fått en ny ball som vi leker med. Har du lyst til å kaste ball også?!
Ekornet og broren hans kaster ball med Snurre.

Hjemme har pappa teltet ferdig allerede.
"Fant du noen som ville være med i klubben din?" spør han.
"Nei," sier Snurre med et stort gjesp. "Men nå har jeg da noe å gjøre."
"Og hva er det?" spør Pappa
Snurre kravler inn i teltet.
"Jeg skal ta en liten blund," sier han. "En blir veldig trett når en ikke har noe å gjøre!"



 



Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE