Den syvende far i huset
Det var engang en mann som var ute å ferdes. Så kom han langt om lenge til en stor og vakker gård; det var en herregård så gild at den gjerne kunne ha vært et lite slott. “Her skal det bli godt å få hvile ut,” sa han ved seg selv, da han kom innenfor grinda. Tett ved sto en gammel mann med grått hår og skjegg og hugg ved. “God kveld, far,” sa ferdesmannen; “kan jeg få lånt hus i natt?”
“Jeg er ikke far i huset,” sa gamlingen; “gå inn i kjøkkenet og snakk til far min!”
Ferdesmannen gikk inn i kjøkkenet; der traff han en mann som var enda eldre, og han lå på kne fremfor peisen og blåste på varmen.
“God kveld, far, får jeg lånt hus i natt?” sa ferdesmannen.
“Jeg er ikke far i huset,” sa den gamle; “men gå inn og snakk til far min; han sitter ved bordet i stua.”
Så gikk ferdesmannen inn i stua og snakket til den som satt ved bordet; han var mye eldre enn begge de andre, og han satt og hakket tenner, ristet og skalv, og leste i en stor bok, nesten som et lite barn.
“God kveld, far, vil I låne meg hus i natt?” sa mannen.
“Jeg er ikke far i huset; men snakk til far min, han som sitter i benken,” sa mannen som satt ved bordet og hakket tenner og ristet og skalv.
Så gikk ferdesmannen til ham som satt i benken, og han holdt på og skulle få seg en pipe tobakk: men han var så sammenkrøpen og ristet slik på hendene at han nesten ikke kunne holde på pipen.
“God kveld, far,” sa ferdesmannen igjen. “Kan jeg få lånt hus i natt.”
“Jeg er ikke far i huset,” svarte den gamle sammenkrøpne kallen; “men snakk til far min, som ligger i senga.”
Ferdesmannen gikk til sengen, og der lå en gammel, gammel kall, som det ikke var noe annet levende å se på enn et par store øyne.
“God kveld, far, kan jeg få lånt hus i natt?” sa ferdesmannen.
“Jeg er ikke far i huset; men snakk til far min, som ligger i vogga,” sa kallen med de store øynene.
Ja, ferdesmannen gikk til vuggen; der lå en eldgammel kall, så sammenkrøpen at han ikke var større enn et spedbarn, og han kunne ikke skjønne at det var liv, på annet enn at det låt i halsen på ham imellom.
“God kveld, far, kan jeg få lånt hus i natt?” sa mannen.
Det varte lenge før han fikk svar, og enda lenger før kallen ble ferdig med det; han sa, han som de andre, at han var ikke far i huset, “men snakk til far min, han henger i hornet på veggen.”
Ferdesmannen glante oppover veggene, og til sist fikk han øye på hornet også, men da han så etter han som hang i det, var han ikke annerledes å se til enn et fal som hadde lignelse av et menneskeansikt.
Da ble han så fælen at han skrek høyt: “God kveld, far! Vil I låne meg hus i natt?”
Det pep oppe i hornet som en liten talgtitt, og det var ikke mer enn så han kunne skjønne at det skulle være det samme som: “Ja, barnet mitt!”
Og nå kom det inn et bord som var dekket med de kosteligste retter og med øl og brennevin, og da han hadde spist og drukket, kom det inn en god seng med reinkalvs- feller, og ferdesmannen var nokså glad for det han langt om lenge hadde funnet den rette far i huset.
Per, Pål og Espen Askeladd
Det var en gang en mann som hadde tre sønner, Per og Pål og Espen Askeladd; men annet enn de tre sønnene hadde han ikke heller, for han var så fattig at han eide ikke nåla på kroppen, og derfor sa han titt og ofte til dem, at de fikk ut i verden og se å tjene sitt brød; hjemme hos ham ble det så ikke annet enn sveltihjel likevel.
Et godt stykke borte fra stua hans lå kongsgården, og like utenfor vinduene til kongen hadde det vokset opp en eik, som var så stor og diger at den skygget for lyset i kongsgården; kongen hadde lovt ut mange, mange penger til den som kunne hugge ned eika; men ingen var god for det, for så fort en skåret en flis av eikeleggen, vokste det to isteden. Så ville kongen også ha gravet en brønn, som skulle holde vann hele året; for alle grannene hans hadde brønn, men han hadde ingen, og det syntes kongen var skam. Til den som kunne grave en slik brønn at den holdt vann hele året rundt, hadde kongen lovt ut både penger og annet. Men det var ingen som kunne få gjort det; for kongsgården lå høyt, høyt oppe på en bakke, aldri før hadde de gravet noen tommer, så kom de til harde berget. Men da nå kongen hadde fått i hodet at han ville ha gjort disse arbeidene, så lot han lyse opp på alle kirkebakker både vidt og bredt, at den som kunne hugge ned den store eika i kongsgården og skaffe ham en slik brønn at den holdt vann hele året rundt, han skulle få kongsdatteren og halve riket.
Det var nok av dem som ville prøve seg, kan du vel vite, men alt de knartet og hugg, og alt de rotet og grov, så hjalp det ikke, eika ble tykkere og tykkere for hvert hugg, og berget ble ikke bløtere det heller. Om en stund så ville de tre brødrene i veien og prøve seg også, og det var faren vel nøyd med, for vant de ikke kongsdatteren og halve riket, så kunne det da hende de fikk tjeneste ensteds hos en bra mann, tenkte faren, og mer ønsket ikke han; og da brødrene slo på det at de ville til kongsgården, sa faren ja på flygende flekken, og så la Per og Pål og Espen Askeladd av gårde.
Da de hadde gått et stykke, kom de til en granli, og like opp for den var en bratt hei; så hørte de noe som hugg og hugg oppe i heia.
“Jeg undres hva det er som hugger oppe i heia, jeg?” sa Espen Askeladd.
“Du er nå støtt så klok med undringene dine du,” sa han Per og han Pål; “det er da noe å undre seg over også, at det står en vedhugger og knarter oppi heia!”
“Jeg har nok moro av å se hva det er likevel jeg,” sa Espen Askeladd, og dermed gikk han.
“Å ja, er du slikt et barn, har du godt av å lære å gå med!” ropte brødrene hans etter ham, men han brydde seg ikke om det, han Espen; han la avsted oppover bakkene, dit han hørte det hugg, og da han kom der, så han det var en øks som sto og hugg og hugg på en furulegg.
“God dag?” sa Espen Askeladd; “står du her og hugger?”
“Ja nå har jeg stått her og hugget i mange lange tider og ventet på deg,” svarte øksen.
“Ja ja, her er jeg,” sa Espen, han tok øksen og slo den av skaftet og stappet både øks og skaft i skreppa.
Da han kom ned igjen til brødrene sine, ga de seg til å le og gjøre narr av ham. “Hva var det for noe rart du fikk se oppi heia da?” sa de.
“Å det var bare en øks vi hørte,” sa Espen.
Da de så hadde gått en stund igjen, kom de under en berghammer; oppi den hørte de noe hakket og grov.
“Jeg undres hva det er som hakker og graver oppunder denne berghammeren jeg?” sa Espen Askeladd.
“Du er nå så klok til å undre deg du,” sa han Per og han Pål igjen; “har du aldri hørt fuglene hakke og pikke på trærne før?”
“Ja, men jeg har nok moro av å se hva det er, likevel jeg,” sa Espen, og alt de lo og gjorde narr av ham, så brydde han seg ikke om det, han la avsted opp imot berghammeren, og da han kom oppunder, så han det var et grev som sto og hakket og grov.
“God dag!” sa Espen Askeladd; “står du her og hakker og graver så alene?”
“Ja, jeg gjør det,” sa grevet; “nå har jeg stått her og hakket og gravet i mange lange tider og ventet på deg,” sa det.
“Ja ja, her er jeg,” sa Espen igjen, han tok grevet og slo det av skaftet og gjemte det i skreppa, og så nedover til brødrene sine igjen.
“Det var vel noe fælt rart du så oppunder berghammeren?” sa han Per og han Pål.
“Å det var ikke noe videre, det var bare et grev vi hørte,” sa Espen.
Så gikk de et godt stykke sammen igjen, til de kom til en bekk; tørste var de nå alle tre, etter det de hadde gått så langt, og så la de seg ned ved bekken og skulle drikke.
“Jeg undres riktig på hvor dette vannet kommer ifra?” sa Espen Askeladd.
“Er du ikke galen, så undres du deg visst galen med det aller første. Hvor bekken kommer ifra? Har du aldri sett vannet renne opp av en olle i jorda da?”
“Ja, men jeg har nok lyst til å se hvor det kommer fra likevel jeg,” sa Espen; han avsted oppmed bekken, og alt brødrene ropte på ham og lo av ham, så hjalp det ikke; han gikk sin gang.
Da han kom langt oppmed, ble bekken mindre og mindre, og da han kom enda et stykke fram, fikk han se en valnøtt; fra den sildret vannet ut.
“God dag!” sa Espen igjen, “ligger du her og sildrer og renner så alene?”
“Ja, jeg gjør det,” sa valnøtten; “her har jeg ligget og sildret og rent i mange lange tider og ventet på deg.”
“Ja ja, her er jeg,” sa Espen; han tok en mosedott og dyttet i hullet, så vannet ikke kunne komme ut, og så la han valnøtten i skreppa og satte nedetter til brødrene sine igjen.
“Nå har du vel sett hvor vannet kommer fra? Det ser vel fælt rart ut, kan jeg tenke?” gjønte han Per og han Pål.
“Å, det var bare et hull det rant ut av,” sa Espen, og så lo de andre to og gjorde narr av ham igjen, men Espen Askeladd brydde seg ikke om det; “jeg hadde nå moro av å se det likevel,” sa han.
Da de så hadde gått et stykke igjen, kom de til kongsgården; men da alle i kongeriket hadde fått høre at de kunne vinne kongsdatteren og halve riket, hvis de kunne hugge ned den store eika og grave brønn til kongen, så var det kommet så mange som hadde prøvd lykken sin, at eika var dobbelt så stor og tykk nå, som den var fra førstningen; for den vokste ut to fliser for hver de skåret ut med øksen, kan du vel minns. Derfor hadde kongen nå satt den straff at de som prøvde seg og ikke kunne felle eika, skulle settes ut på en øy og begge ørene skulle klippes av dem.
Men de to brødrene lot seg ikke skreppe av det, de trodde nok de skulle få ned eika, og han Per, som eldst var, skulle nå til å prøve seg først. Men det gikk med han som med alle de andre som hadde hugget på eika; for hver flis han fikk skåret ut, vokste det ut to isteden, og så tok kongens folk ham og klippet av ham begge ørene og satte ham ut på øya. Nå ville han Pål til, men det gikk like ens med ham; da han hadde hugget en to-tre hugg, så de fikk se at eika vokste, tok kongens folk ham også og satte ut på øya, og ham klippet de ørene enda snauere av, for de syntes han kunne lært å ta seg i vare.
Så ville Espen Askeladd til.
“Vil du endelig se ut som en merket sau, skal vi gjerne klippe av deg ørene med en gang, så slipper du å bry deg,” sa kongen, han var sint på ham for brødrenes skyld.
“Jeg hadde nok moro av å prøve først likevel,” sa Espen, og det måtte han da få lov til.
Han tok opp øksen av skreppa og skjeftet den på skaftet igjen. “Hugg sjøl!” sa Espen til øksa, og den til å hugge så flisene fløy, og så var det ikke lenge før eika måtte i bakken. Da det var gjort, tok Espen fram grevet sitt og satte det på skaftet. “Grav sjøl!” sa Espen, og grevet til å hakke og grave, så jord og stein sprutet, og så måtte vel brønnen opp, kan du tro. Da han hadde fått den så dyp og så stor han ville, tok Espen Askeladd fram valnøtten og la i det ene hjørnet på bunnen, og så tok han ut mosedotten. “Sildre og renn!” sa Espen, og den til å renne, så vannet fosset ut av hullet, og om en liten stund var brønnen breddfull.
Så hadde Espen hugget ned eika som skygget for kongens vinduer, og skaffet brønn i kongsgården, og så fikk han kongsdatteren og halve riket, som kongen hadde sagt; men godt var det for han Per og han Pål at de hadde mistet ørene, for ellers hadde de hver time fått høre det alle sa, at Espen Askeladd hadde ikke undres seg så galt enda.
Tyrihans som fikk kongsdatteren til å le
Det var engang en konge som hadde en datter, og hun var så vakker at hun var navngjeten både vidt og bredt; men hun var så alvorlig av seg at hun aldri kunne le, og så var hun så stor på det at hun sa nei til alle som kom og fridde til henne, og ikke ville hun ha noen, om de var aldri så gilde, enten det var prinser eller herremenn. Kongen var lei av dette for lenge siden, og syntes at hun kunne gifte seg, hun som de andre, hun hadde ikke noe å vente etter, hun var gammel nok, og rikere ble hun ikke heller, for halve riket skulle hun ha, det var morsarven hennes.
Så lot han lyse opp på kirkebakken både fort og snart, at den som kunne få datteren hans til å le, han skulle ha henne og det halve kongerike. Men var det noen som prøvde seg og ikke kunne få henne til, skulle de skjære tre røde remmer av ryggen hans og strø salt i, og det er sikkert at det ble mange såre rygger i det kongeriket. Det kom friere farende både fra syd og fra nord og fra øst og fra vest, og trodde det var ingen sak å få en kongsdatter til å le. Og rare karer var det også som kom. Men alle de apefanter det var, og alle de apestreker de gjorde, så var kongsdatteren like stø og alvorlig, hun.
Tett ved kongsgården bodde det en mann som hadde tre sønner. De fikk også spurt at kongen hadde lyst opp, at den som kunne få kongsdatteren til å le skulle få henne og halve kongeriket.
Den eldste ville i veien først; så strøk han av gårde, og da han kom til kongsgården, sa han til kongen at han ville nok friste å få kongsdatteren til å le.
“Ja, det er vel nok,” sa kongen, “men det kan visst lite nytte, min mann, for her har vært så mange som har prøvd seg; datter min er så sorgfull at det ikke nytter, og jeg ville nødig at flere skulle komme i ulykke.”
Men han mente det skulle nok nytte. Det kunne ikke være så farlig en sak å få en kongsdatter til å le for ham, for de hadde ledd så mange ganger av ham, både fornemme og simple, da han tjente soldat og ekserserte under Nils fløymann. - Så la han ut på tråkka, utenfor vinduet til kongsdatteren, og tok på å eksersere etter Nils fløymann. Men det hjalp ikke. Kongsdatteren var like stø og alvorlig. Så tok de ham og skar tre brede, røde remmer av ryggen hans og sendte ham hjem igjen.
Da han vel var kommet hjem, ville den andre sønnen i veien. Han var skolemester, og en underlig figur til kar var det. Han var låghalt, og det så det forslo. Best han var liten som en guttunge, reiste han seg på det lange benet sitt, og ble så stor som et troll. Og til å legge ut var han riktig svær.
Ja, han dro da til kongsgården og sa han ville friste å få kongsdatteren til å le; det var ikke så rent ulikt enda, mente kongen; “men gud trøste deg, får du henne ikke til,” sa han; “remmene skjærer vi bredere for hver som prøver seg.”
Skolemesteren strøk ut på tråkka; der stilte han seg opp utenfor vinduet til kongsdatteren, og han prekte og messet etter syv prester, og leste og sang etter syv klokkere som hadde vært i bygda der. Kongen lo så han måtte holde seg i svalstolpen, og kongsdatteren ville til å dra på smilen, hun òg, men så var hun like stø og alvorlig igjen, og så gikk det ikke bedre med Pål skolemester enn det hadde gått med Per soldat - for Per og Pål hette de, måvite. - De tok ham og skar tre røde remmer av ryggen hans og strødde salt i, og så sendte de ham hjem igjen.
Så ville den yngste i veien, og det var Tyrihans. Men brødrene lo og gjønte av ham og tedde ham de såre ryggene sine, og faren ville ikke gi ham lov, for han sa det kunne ikke nytte for ham, som ikke hadde noe vett; ingenting kunne han og ingenting gjorde han, han satt bare i peisen som ei katte, og grov i oska og spikket tyristikker. Men Tyrihans ga seg ikke, han gnålte og gnog så lenge til de ble kei av gnålet hans, og til sist fikk han lov til å gå til kongsgården og friste lykken.
Da han kom til kongsgården, sa han ikke det at han ville få kongsdatteren til å le, men han ba om han kunne få tjeneste der. Nei, de hadde ikke noen tjeneste til ham, men Tyrihans ga seg ikke for det; de kunne visst ha bruk for én til å bære ved og vann til kokkejenta på slik en storgård, sa han; ja, det syntes kongen ikke kunne være så ulikt, og han var vel kei av gnålet hans, han òg; så skulle Tyrihans få lov å være der og bære ved og vann til kokkejenta til sist.
En dag han skulle hente vann i bekken, fikk han se en stor fisk, som sto under en gammel fururot som vannet hadde skåret jorden unna; han satte bøtta si så sakte under fisken. Men da han skulle gå hjem til kongsgården, møtte han en gammel kjerring, som leide en gullgås.
“God dag, bestemor!” sa Tyrihans. “Det var en ven fugl du har; og så gilde fjør da! Det lyser av dem lang vei; - hadde en slike fjør, kunne en slippe å spikke tyristikker,” sa han.
Kjerringa syntes vel så godt om fisken Tyrihans hadde i bøtta si, og sa at ville han gi henne fisken, skulle han få gullgåsa, og den var slik at når noen rørte ved den, ble han hengende fast, bare en sa: “Vil du være med så heng på.”
Ja, det byttet ville Tyrihans gjerne gjøre. “Fugl er vel så bra som fisk,” sa han med seg sjøl; “er den slik som du sier, kan jeg gjerne bruke den til fiskekrok,” sa han til kjerringa, og var vel fornøyd med gåsa. Han hadde ikke gått langt, før han møtte en gammel kjerring. Da hun så den fine gullgåsa, måtte hun bort og kramse på den. Hun gjorde seg så søt og lekker, og så ba hun Tyrihans om hun fikk lov til å klappe den pene gullgåsa hans.
“Kan så,” sa Tyrihans; “men du får ikke nappe fjøra av henne!”
I det samme hun klappet på fuglen, sa han:
“Vil du være med så heng på!” Kjerringa slet og rev, men hun måtte henge med, enten hun ville eller ikke, og Tyrihans gikk framover, som om han var alene med gullgåsa. Da han hadde gått et stykke til, traff han en mann som hadde noe utalt med kjerringa, for et spikk hun hadde gjort ham. Da han så det at hun stridde så hardt for å bli fri, og skjønte hun hang så vel fast, syntes han han trygt kunne gi henne en dult til takk for sist, og så spente han til kjerringa med ene foten.
“Vil du være med så heng på!” sa Tyrihans, og mannen måtte følge med og hinke på ett ben, enten han ville eller ikke, og når han rev og slet og ville løs, var det enda verre.
Nå gikk de et godt stykke, til de kom bort imot kongsgården. Der møtte de smeden til kongen; han skulle til smia og hadde en stor smietang i hånden. Denne smeden var en gap, som støtt var full av leven og fantestreker, og da han så dette følget komme hoppende og hinkende, lo han først så han sto tvikroket, men så sa han:
“Det er nok en ny gåseflokk prinsessen skal ha, det; skal tro hvem som er gasse og hvem som er gås av dem? Det må vel være gassen han som rugger i forveien. Gåsa, gåsa, gåsa, gåsa, gåsa!” lokket han og kastet med hånden, som om han strødde korn for gjessene.
Men flokken stanset ikke - kjerringa og mannen så bare arg på smeden for det han gjorde narr av dem. - Så sa smeden: “Det skulle være artig å holde hele gåseflokken, så mange de er;” for han var en sterk mann, og så tok han tak med smietangen bak i enden på den gamle mannen, og mannen både skrek og vred seg, men Tyrihans sa:
“Vil du være med så heng på!”
Så måtte smeden også med. Han slo nok kryl på ryggen, tok spenntak i bakken og ville løs, men det hjalp ikke, han satt så fast som han var skrudd inn i det store skruesteet i smia, og enten han ville eller ikke, måtte han danse med.
Da de kom fram mot kongsgården, fór gårdshunden imot dem og gjødde som det var skrubb eller langfant, og da kongsdatteren skulle se ut gjennom vinduet hva som var på ferde, og fikk se dette taterfølget, satte hun i åle. Men Tyrihans, var ikke fornøyd med det. “Bi litt, skal hun nok få latterdøra bedre opp!” sa han og gjorde en vending bakom kongsgården med følget sitt.
Da de kom forbi kjøkkenet, sto døren oppe, og kokka holdt på å stampe grauten; men da hun fikk se Tyrihans og flokken, kom hun farende ut i døren med tvaren i den ene hånden og kokkesleiva full med rykende graut i den andre, og lo så hun ristet, og da hun fikk se at smeden var med, slo hun seg på låret og satte så i å storle. Men da hun hadde ledd riktig ut, syntes hun også at gullgåsa var så fin at hun måtte bort og klappe den.
“Tyrihans, Tyrihans!” skrek hun og kom løpende etter med grautsleiva i neven, “får jeg lov å klappe den vene fuglen du har?”
“La henne heller klappe meg!” sa smeden.
“Kan så!” sa Tyrihans.
Men da kokka hørte det, ble hun sint. “Hva er det du sier!” skrek hun, og drev til smeden med grautsleiva.
“Vil du være med så heng på!” sa Tyrihans; så satt hun fast, hun også, og alt hun skjente, og alt hun slet og rev, og så vill hun var, så måtte hun hinke med. Men da de kom utenfor vinduet til kongsdatteren, sto hun og ventet på dem, og da hun så de hadde fått med kokka, både med grautsleiv og tvare, slo hun opp hele latterdøren og lo så kongen måtte støe henne. Så fikk Tyrihans prinsessen og halve kongeriket, og bryllup holdt de så det både hørtes og spurtes.
Askeladden som kappåt med trollet
Det var engang en bonde som hadde tre sønner; han var i små kår og gammel og skrøpelig, og sønnene ville ikke ta seg noe til. Til gården hørte en stor, god skog, og den ville faren at guttene skulle hugge i, og se å få betalt unna noe på gjelden.
Langt om lenge fikk han dem også på det travet, og den eldste skulle ut og hugge først. Da han var kommet bort i skogen og hadde tatt til å hugge på en skjegget gran, kom det et stort, digert troll til ham. “Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg!” sa trollet. Da gutten hørte det, kastet han øksen og la hjem igjen det beste han kunne. Han kom rent andpusten hjem og fortalte det som hadde hendt ham; men faren sa han var et harehjerte; trollene hadde aldri skremt ham fra å hugge da han var ung, mente han.
Dagen etter skulle den andre sønnen avsted, og da gikk det nettopp like ens. Da han vel hadde hugget noen hugg i granen, kom trollet til ham med og sa: “Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg!” Gutten torde snaut se på ham, han kastet øksen og tok til sprangs likesom broren og vel så fort. Da han kom hjem igjen, ble faren sint, og sa at aldri hadde trollene skremt ham, da han var ung.
Tredje dagen ville Askeladden i vei.
“Ja, du!” sa de to eldste, “du skal vel klare det, du som aldri har vært utom stuedøra!”
Han svarte ikke større på det, Askeladden, men ba bare om å få dugelig niste med seg. Moren hadde ikke så mye mat igjen , men litt klarte hun å trylle frem og det fikk han i skreppen, og la av gårde.
Da han hadde hugget en liten stund, kom trollet til ham og sa: “Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg!”
Men gutten var ikke sen; han sprang bort i skogen etter osten og krystet den så mysa skvatt. “Tier du ikke still,” skrek han til trollet, skal jeg klemme deg, som jeg klemmer vannet av denne hvite steinen!”
“Nei, kjære spar meg,” sa trollet, “jeg skal hjelpe deg å hugge.”
Ja, på det vilkår sparte gutten ham, og trollet var dyktig til å hugge, så de fikk felt og avhugget mange tylfter om dagen.
Da det led mot kvelden, sa trollet: “Nå kan du følge med hjem, det er nærmere til meg enn til deg.”
Ja, gutten ble med, og da de kom hjem til trollet, skulle han gjøre opp varme på peisen, mens gutten skulle gå etter vann til grautgryta; men det sto to jernbøtter der, så store og tunge at han ikke orket å lee på dem engang.
Så sa gutten: “Det er ikke verdt å ta med disse fingerbølene; jeg går etter hele brønnen jeg.”
“Nei, kjære vene,” sa trollet, “jeg kan ikke miste brønnen min; gjør du opp varme, skal jeg gå etter vann.”
Da han kom tilbake med vannet, kokte de opp en dugelig stor grautgryte.
“Det er det samme,” sa gutten, “vil du som jeg, skal vi kappete.”
“Å ja!” svarte trollet; for det tenkte han alltid han skulle stå seg i.
Ja, de satte seg til bords; men gutten stjal seg til å ta skinnskreppen og knyte foran seg, og så øste han mer i skreppen enn han åt selv. Da skreppen var full, tok han opp tollekniven sin og rispet en flenge i skreppen. Trollet så på ham, men sa ikke noe.
Da de hadde ett en god stund til, la trollet bort skjeen. “Nei, nå orker jeg ikke mer,” sa han.
“Du skal ete!” svarte gutten; “jeg er snaut halvmett enda, jeg. Gjør du som jeg gjorde, og skjær hull på magen, så eter du så mye du vil.”
“Men det gjør vel gruelig vondt?” spurte trollet.
“Å, ikke noe å tale om,” svarte gutten.
Så gjorde trollet som gutten sa, og så kan en vel vite han satte livet til. Men gutten tok alt det sølv og gull som i berget fans, og gikk hjem med. Med det kunne han alltid få betalt unna noe på gjelden.
Rødhette
Det var en gang en søt liten pike som alle ble glade i bare de så henne. Men den som var aller gladest i henne, var nok bestemoren, hun visste ikke hva godt hun skulle gjøre for barnebarnet sitt. En gang gav hun henne en hette av rød fløyel, og fordi den kledde henne så godt at hun ikke ville ha noe annet på hodet, kalte de henne Rødhette.
Så en dag sa moren hennes: Kom hit, Rødhette, her har du et stykke kake og en flaske vin som du skal ta med deg til bestemor. Hun er svak og syk, og dette vil gi henne styrke. Fort deg avsted før det blir for varmt, og hold deg pent på stien hele veien, ellers faller du og knuser flasken, og da blir det ingen vin til bestemor. Og når du kommer til huset hennes skal du si “god morgen” med det samme, ikke bare bli stående og glo i alle kriker og kroker.
- Jeg skal nok gjøre alt du sier, lovet Rødhette, og tok henne i hånden på det.
Rødhette bodde langt inne i skogen, en halv time fra landsbyen, og rett som det var, møtte Rødhette ulven. Men siden hun ikke visste hvor farlig han var, ble hun ikke noe redd.
- Goddag, Rødhette, sa ulven.
- Goddag, ulv, sa Rødhette
- Hvor skal du hen så tidlig?
- Til bestemor
- Og hva har du i kurven?
- Kake og vin. Vi bakte i går, og dette vil gjøre bestemor godt, syk og svak som hun er.
- Hvor ligger bestemors hus, Rødhette?
- Et stykke videre inn i skogen, under de store eiketrærne, inne i hasselkjerret, vet du ikke det? sa Rødhette.
Ulven tenkte: Det der er jammen en riktig lekkerbisken. Hun smaker nok bedre enn den gamle. Men er jeg lur nok, får jeg dem begge to.
Han gikk ved siden av Rødhette en liten stund, så sa han:
- Rødhette, se de vakre blomstene som vokser omkring deg. Hvorfor ser du deg ikke rundt? Jeg tror ikke engang du legger merke til hvor vidunderlig fuglene synger. Du går jo bare rett fram, som om du var på vei til skolen, enda så deilig det er her i skogen.
Rødhette så seg rundt, og oppdaget hvordan solstrålene danset mellom trærne. Hun kikket på alle blomstene, og tenkte: Jeg vil plukke en bukett til bestemor, det vil også glede henne. Det er jo så tidlig ennå, jeg rekker det nok.
Hun løp vekk fra stien og inn mellom trærne for å finne de peneste blomstene. Men hver gang hun plukket en, syntes hun at den som sto bortenfor var enda penere, og så sprang hun bort til den, og på denne måten kom hun stdig dypere inn i skogen. Men ulven gikk strake veien til bestemors hus og banket på døra.
- Hvem er det? spurte bestemor
- Rødhette, svarte ulven. Jeg har med meg kaker og vin. Lukk opp!
- Bare trykk ned klinka, ropte bestemor. - Jeg er for svak til å stå opp.
Ulven trykket ned klinka, døra gikk opp, og uten et ord listet han seg bort til senga og slukte hele bestemoren. Så tok han på seg klærne hennes, satte nattlua på hodet, la seg i senga og trakk forhenget for.
Da Rødhette hadde plukket så mange blomster hun greide å holde, kom hun til å tenke på bestemor, så hun gikk tilbake til stien og fortsatte på veien til huset hennes.
Hun ble forbauset over at døra var åpen, og idet hun gikk inn i stua, syntes hun det var så merkelig der inne at hun tenkte: Hvorfor føler jeg meg så urolig, jeg liker meg da så godt hos bestemor? Hun ropte “god morgen” uten å få noe svar, gikk bort til senga og drog forhenget vekk. Da så hun bestemor som lå der med nattlua langt ned i ansiktet og så merkverdig ut.
- Så store ører du har, bestemor, sa Rødhette.
- Det er fordi jeg skal kunne høre deg bedre, svarte ulven.
- Så store øyne du har, bestemor, sa Rødhette.
- Det er fordi jeg skal kunne se deg bedre, svarte ulven.
- Så store hender du har, bestemor, sa Rødhette.
- Der er fordi jeg skal kunne klemme deg bedre, svarte ulven.
- Så stor munn du har, bestemor, sa Rødhette.
- Det er fordi jeg skal kunne ete deg bedre, svarte ulven. Og ikke før hadde han sagt det, så hoppet han ut av senga og slukte stakkars Rødhette i et eneste jafs!
Stappmett som han var, la han seg under dyna igjen, og begynte å snorke.
Da kom det en jeger forbi, og han tenkte: Fælt som den gamle kona snorker. Best å se om det er noe i veien. Han gikk inn i huset, og da han fikk øye på ulven i senga, sa han: - Jasså, det er der du ligger, din slyngel. Deg har jeg vært ute etter lenge.
Han hadde akkurat lagt børsa til kinnet, da han kom til å tenke på at ulven kanskje hadde spist bestemor, og at hun fortsatt kunne reddes. Derfor tok han fram en kniv istedet, han ville skjære opp magen på den sovende ulven. Etter et par kutt så han det lyste i en rød hette, og like etter hoppet Rødhette ut og ropte:
- Å, så redd jeg ble. Jammen var det mørkt i magen på ulven!
Så var turen kommet til gamle bestemor. Hun var levende, hun også, men det var så vidt hun orket å puste.
Nå fortet Rødhette seg å hente noen store steiner som de stappet inn i ulvemagen, og da ulven våknet og ville løpe sin vei, sank han sammen fordi han var blitt så tung, og døde.
Da var de glade og fornøyde alle tre. Jegeren flådde ulven og tok pelsen med seg hjem, bestemor spiste kake og drakk vin, og Rødhette tenkte med seg selv: Aldri i livet om jeg skal løpe vekk fra stien mer og inn mellom trærne, når mamma har sagt at jeg ikke får lov.
Hans og Grete
Det var en gang, like ved en stor skog bodde det en vedhugger med sine to barn. Det var en gutt og en pike. Han het Hans og hun het Grete. Vedhuggeren var så fattig så fattig. De hadde nesten aldri nok å spise og verre og verre ble det for dem. Til slutt hadde de ikke penger igjen i huset til å kjøpe mer brød for.
En kveld da Hans og Grete hadde lagt seg, satt mannen og konen og snakket sammen om hvordan de skulle skaffe seg mat. - Verst er det for de stakkars små barna mine, sa han. Da sa kona, som var stemor til barna.
– Nå skal jeg si deg noe, vi tar med oss barna langt, langt inn i den tykke skogen. I morgen når de har blitt så trette at de sovner, så går vi fra dem. De kan aldri finne veien hjem igjen og da har vi ikke dem å fø på.
- Nei, sa faren det orker jeg ikke, de ville dyrene kan jo komme å drepe barna mine. Når du ikke kan greie å skaffe mat til oss alle, er det vel best å bli kvitt ungene, sa stemoren. Og så lenge snakket hun, at han til slutt ga etter. Hans og Grete, stakkar, hadde ikke kunnet sove, så sultne var de. Og nå lå de å hørte på alt det foreldrene snakket om. Grete begynte å gråte , men Hans hvisket; —Ikke gråt du Grete, du skal få se jeg greier det. Da han hørte at faren og moren sov, listet han seg opp og tok på seg den lille frakken sin, lukket opp døren og gikk ut.
Månen skinte så klart og i månelyset så han en masse små hvite steiner på veien. Dem puttet han i frakkelommen sin, og gikk inn igjen og la seg. Tidlig om morgen før solen var stått opp, vekket stemoren dem og sa;
- Stå opp nå dovenpeiser og vær med ut i skogen. Se her er det et brødstykke til dere hver. Mer får dere ikke i dag, så dere får ikke spise opp alt på en gang. Så gikk de da av gårde alle sammen. Hans gikk bakerst og rett som det var stanset han og så seg tilbake.- Hvorfor stopper du slik og ser deg tilbake, spurte faren. - Se til å få benene med deg.
- Jeg bare ser på den hvite kattepusen min jeg, sa Hans. Den sitter på hustaket og vil si adjø til meg. - Du er en dumrian, sa moren. Det er bare morgensolen som skinner på pipen. Men Hans så nok ikke etter noen kattepus, han bare gikk og slapp ut steinene sine han. Da de var kommet langt, langt inn i skogen, laget faren et stort bål av kvist og sa til Hans og Grete at de kunne sette seg ned der og spise brødet sitt mens han og konen gikk for å hugge ved. - Hvis dere blir trette så legg dere til å sove sa stemoren. Det varte lenge før de sovnet stakkar, men til slutt ble de så trette at øynene falt igjen på dem. Da de våknet var det ingen varme mer, det var mørke natten. Ingen far og mor å se og Grete begynte å gråte igjen, men Hans sa; - Bare vent til månen kommer opp du Grete så skal du se vi nok finner veien hjem igjen. Da månen kom frem lyste den på skogbunnen, på de hvite stenene som Hans hadde sloppet ned. De lyste nesten som små diamanter. Nå var det ingen sak å finne veien, men langt var det å gå. Og de kom ikke hjem før om morgenen. De banket på vinduet, og faren kom og lukket opp for dem. Han var i grunnen så glad for at han hadde dem hjemme igjen. Han hadde angret så på det han hadde gjort, men konen sa; - Fy, dere stygge barn som legger dere til å sove slik.
Det varte ikke lenge før det var like ille med maten igjen. Faren og moren bestemte seg for å ta med seg barna igjen enda dypere inn i skogen, så de slett ikke kunne finne veien hjem igjen. Barna hørte dette også. Men Hans trøstet seg med at han skulle nok greie det. Men da han sto opp om natten for å finne steiner var døren låst. Om morgenen når de fikk brødstykket sitt, tok Hans og smulet opp sitt, og mens de gikk, strødde han smulene på veien. Denne gangen gikk de lenger inn i skogen enn de noen gang hadde vært. Som sist laget faren et bål og han og konen gikk fra barna. Grete delte brødstykket sitt med Hans og til slutt sovnet de. Da de våknet var det mørke natten og Grete begynte å gråte. Da månen kom opp, ville Hans se etter smulene han hadde strødd ut, men fuglene hadde spist opp hver eneste smule. Da begynte Grete å storgråte. Men Hans sa;- Skogen må ta slutt en gang kan du skjønne Grete, vi kommer nok til å finne frem til folk. Kom så går vi. De gikk og gikk og sultne var de, og hadde ikke annet å spise enn de bærene de fant. Slik gikk de i tre dager til de nesten ikke orket mer. Da fikk de se en fugl som satt på en gren like ved dem. En rar og vakker fugl med skinnede hvite vinger. - Å nei, se på den; sa Grete. - Kanskje den kan vise oss vei; sa Hans. Fuglen hoppet fra gren til gren og barna fulgte etter, og tenk- der fikk de se et lite hus. Og fuglen satte seg på taket. Men det var et rart hus kan du tro. Det var av brød og dekket av kaker og taksteinene var av pannekaker og vinduene var av sukker. – Å, gid; sa Grete, nå spiser vi. Hans tok et godt stykke av taket og Grete tok en bit av vinduet. Da kom det ut av stuedøren en gammel kroket kjerring. - Å , for noen pene barn, sa hun. - Kom inn til meg så skal dere få mat og hvile dere. Der inne fikk de legge seg i to deilige hvite senger og de trodde nesten de var i himmelen. Men denne kjerringen var en fæl heks. Hun ville ha Hans og Grete for å ete dem opp. Da de var sovnet gikk hun bort og tittet på dem og sa;- For noen deilige små steker dette skal bli. Om morgen var hun nok ikke blid lenger, hun stengte Hans inne i stallen i et bur der han skulle stå og bli foret så han ble en fet stek. Og Grete måtte gjøre alt arbeidet i huset. Hver dag gikk heksen ut for å se om Hans var blitt fet nok. Men Grete hadde sagt at han skulle stikke ut et avgnaget kjøttben når heksen ville kjenne på fingeren hans.
Hun så så dårlig heksa at hun trodde det var fingeren. Og aldri ble den tykkere. Til slutt ble hun ergelig og sa til Grete; - Denne broren din blir ikke tykkere, men i dag tar jeg ham likevel, se å fyr godt på varmen og sett i stand bakerovnen, vi skal bake brød også. Da bakerovnen var blitt varm sa hun; - Kryp nå inn i ovnen og kjenn om den er varm nok.
Grete skjønte godt hva heksa tenkte å gjøre, derfor sa hun;- Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det. - Å, du er en tosk, sa heksa. Kom da så skal jeg vise deg. Dermed åpnet hun ovnsdøren og krøp inn. Med det samme ga Grete henne et puff og smelte ovnsdøren igjen. Heksa hylte og skrek og bar seg, men det var Grete likeglad med, og snart var den fæle stygge heksa død. Grete løp ut til Hans og åpnet døren for ham. - Hans, Hans, nå er heksa død, ropte hun. Først tok de seg inn i huset og tok med seg en masse gull, sølv og diamanter som heksen hadde gjemt på, og så gikk de sin vei.
De gikk og de gikk og til slutt kom de til et stort vann.- Her kommer vi ikke over, sa Hans, men så fikk de se en hvit svane ute på vannet. De ropte på den og den kom svømmende bort til dem. Så satte de seg på ryggen til svanen og den svømte over vannet med dem. Da de kom til den andre siden av vannet, syntes de alt var så kjent og etter at de hadde gått et stykke, fikk de se farens hytte. De løp så fort de orket og løp bort til vinduet og banket på. Faren tittet ut, og da han fikk se barna kom han springende ut så glad, for han hadde ikke hatt en rolig time siden han hadde gått fra dem i skogen. Den slemme stemoren var død, og nå fikk faren alt gullet, sølvet og diamantene barna hadde tatt med seg fra heksa og de levde sammen i herlighet og glede.
Snipp, snapp snute, så var det eventyret ute
Skinnvotten
Det var en gang en gammel mann som gikk tur med hunden sin gjennom skogen en vinterdag. Så mistet han den ene votten.
Utpå ettermiddagen kom en mus pilende. Den smatt inn i votten og pep:
- Dette skal være huset mitt i natt.
Etter en stund stod en liten frosk utenfor og spurte:
- Hvem er det som bor i denne votten her?
- Pilemus Silkehår. Og hvem er du?
- Friskefrosk Langelår. Kan jeg få bo sammen med deg?
- Ja da, bare kom inn.
Da sola holdt på å gå ned, kom det en liten hare hoppende. Den stanset foran votten og spurte:
- Hvem er det som bor i denne votten her?
- Pilemus Silkehår og Friskefrosk Langelår, og hvem er du?
- Jeg er Haremann Hopsadans, får jeg lov å bo sammen med dere?
- Ja da, kom inn.
Nå var det tre stykker som bodde i votten, og det ble temmelig varmt. Utpå kvelden kom en rev. Den stanset ved døra og spurte:
- Hvem er det som bor i denne votten?
- Pilemus Silkehår og Friskefrosk Langelår og Haremann Hopsadans. Hvem er du?
- Jeg er Revemor Silkesvans. Kan jeg få bo sammen med dere?
- Ja da, bare kom inn.
Nå satt det fire i votten og tittet ut i skogen og snøværet. Plutselig kom en ulv settende og stanset ved votten.
- Hvem er det som bor her?
- Det er Pilemus Silkehår, Friskefrosk Langelår, Haremann Hopsadans og Revemor Silkesvans, men hvem er du?
- Jeg er Ulven Aldrimett. La meg få bo hos dere.
- Ja da, kom inn.
Ulven smøg seg inn i votten, og nå var de fem stykker der. Etter en stund kom det et villsvin forbi. Det stanset og spurte:
- Hvem bor i denne votten?
- Pilemus Silkehår, Friskefrosk Langelår, Haremann Hopsadans, Revemor Silkesvans og Ulven Aldrimett, men hvem er du?
- Jeg er Villsvinet Trynebrett. Kan ikke jeg også få bo i votten?
- Hvis du ikke er for tykk, så.
- Å nei da, jeg skal gjøre meg så liten jeg kan.
- Ja, kom bare inn.
Nå satt det seks i votten, og nå var det veldig trangt, de kunne nesten ikke røre seg. Da knakk det i en kvist, og så kom en bjørn tassende.
- Hvem bor i denne votten her? brummet bjørnen.
- Silkehår, Friskefrosk Langelår, Haremann Hopsadans, Revemor Silkesvans, Ulven Aldrimett og Villsvinet Trynebrett, men hvem er du?
- Jeg er Bamsefar Labbdiger, kan jeg få bo sammen med dere?
- Vi kan ikke la deg komme inn, vi har ingen plass.
- Å jo da, trykk dere sammen, så går det nok.
- Ja, men da må du ikke gjøre deg så brei.
Og så krøp bjørnen inn i votten, det knaket i alle sømmene, for nå var det syv stykker som bodde der.
I mellomtiden merket mannen at han hadde mistet votten sin. Han og hunden snudde, og gikk tilbake for å lete etter den. Hunden løp føre, og så fikk den se noe som rørte seg i snøen, akkurat som om det var levende.
Da begynte hunden å bjeffe: - Voff, voff, voff.
Og alle dyrene sprang ut av votten og ble borte i skogen.
Også kom den gamle mannen og tok på seg votten sin, og han kunne ikke skjønne at den var så god og varm, når den hadde ligget i snøen så lenge.
Snekker Andersen og julenissen
Det var en gang en far som het snekker Andersen, og han hadde mange unger slik som farer bruker å ha, og så var det en julekveld at han lista seg ut mens ungene og fru Andersen satt og knekte nøtter for å spise filipine. Han skulle nedi vedskjulet sitt, for der hang det er julenissedrakt, og på men kjelke lå det en stor sekk med julegaver. Så tok snekker Andersen på seg julenissedrakten og dro kjelken med julegavesekken ut på gårdsplassen. Men så var det så glatt akkurat den julekvelden, så snekker Andersen datt så lang han var opp på kjelken og sekken, og så var det en bakke ned mot hovedvegen, og så sklei de dit, både sekken og kjelken og snekker Andersen. Like ved hovedvegen kom det en annen mann i julenissedrakt med en kjelke.
“Halv vei!» ropte snekker Andersen og prøvde å styre unna, men han så ikke så godt bak julenissemaska, og så butta de så de ramla i grøfta begge to.
“Omforladels!” sa snekker Andersen.
“Omforladels sjøl,” sa den andre.
“Vi er nok ute i samme ærend vi,” sa snekker Andersen. “Ja ja, det går jo an å tøyse litt, det er jo julekvelden, og da er det så rart med det.”
“Akkurat,” sa den andre, “Og vil du nå som jeg, så går jeg til dine unger og gir dem gaver, og så går du til mine unger. Men da må du ta av deg den dumme nissedrakten.”
“Men hva skal jeg kle meg ut som da, da?” sa snekker Andersen.
“Du behøver vel ikke å kle deg ut, ungene mine ser nisser året rundt, men en orntli snekker har de aldri sett, og hver jul bruker jeg å si: Hvis dere er snille nå, så kommer snekker Andersen om julekvelden når jeg reiser rundt til alle menneskeungene. Men det har jo aldri falt seg slik at jeg har truffet deg. Skal vi bytte slik at ungene mine slipper å sitte alene hele julekvelden?”
“Ja, det kunne vi jo godt,» sa snekker Andersen, «men det er bare det at jeg har ingen gaver til ungene dine, jeg.”
“Gaver?” sa julenissen. “Er ikke du snekker, da?”
“Jooo…” sa Andersen.
“Da kan du bare ta med deg noen plankebiter og noen småspiker. Og så har du kanskje en kniv?”
Jo da, snekker Andersen hadde kniv, og han fant plankebiter og småspiker i vedskjulet.
“Nå kan du bare gå i fotefara mine innover i skauen,» sa nissen, «så tar jeg kjelken din og ringer på. Du bor i annen etasje, du vel?”
“Ja,” sa snekker Andersen.
Og så gikk nissen opp til snekkerhuset, og snekker Andersen gikk innover i skauen der nissen hadde gått. Han behøvde ikke å gå så langt, det var bare forbi to graner og en stubbe, og bak stubben stakk det opp tre små toppluer.
“Nå kommer’n, nå kommer’n!” ropte nisseungene og fløy i forvegen mot et vindfelt tre som lå med rota i været. Og da Andersen kom på den andre sia av rota, sto nissekona og venta.
“Nå kommer’n, mor! Nå kommer snekker Andersen! Se på’n! Er’n ikke lang?”
“Så da, unger, en skulle tru dere ikke hadde sett folk før,” sa nissekona.
“Men vi har aldri sett en orntlig snekker!” ropte ungene. “Kom inn da, snekker Andersen!”
“Ja, du får værsågod gå inn,” sa nissekona og løfta på ei grein, og Andersen bøyde den lange ryggen sin og smaug under greina og fulgte etter nissefolket innover - og så sto han i ei lita stue med steingolv og stubbestoler og mosesenger med tepper av tyttebærlyng. I den minste senga lå en liten unge, og borti kroken satt en gammel nisse og nikka med hue.
“Har du med deg kniv?”
“Har du med deg plankebiter og småspiker?” gnålte nisseungene og halte og dro i snekker Andersen.
“Så da, så da, Andersen må da få lov til å komme innafor døra før dere begynner å mase,” sa nissekona. “Sett deg da, Andersen.”
“Er det fremmen-nisser her?” peip det i den gamle nissen i kroken.
“Det er Andersen! Snekker’n!” ropte den største nissegutten i øret hans.
“Han er så gammel, han bestefar, han kommer aldri ut mer, du får gå bort og hilse på’n, så blir’n gla.”
Jo da, Andersen gikk bort og hilste på gamlenissen og tok’n i handa. Det var som å ta i ei barkflis.
“Nå får du sette deg da, Andersen-snekker,” sa ungene.
“Vet du hva du skal lage til meg?” sa den største nissegutten og smilte med ei tann. “Du skal alge en kjelke, kan du det? En liten lekekjelke?”
“Ja, jeg får prøve,” sa Andersen. Og det gikk ikke lenge før kjelken var ferdig.
“Så er det min tur,” sa den mellomste nisseungen. Det var ei lita jente som svingte seg med to musefletter.
“Hva vil du ha da?” sa snekker Andersen.
“Dokkeseng,” sa nissejenta.
“Har du dokke da?” sa Andersen.
“Nei, men jeg får låne ungene til skogmusa en gang iblant, og ekornungene får jeg leke dokke med så mye jeg vil. De synes bare det er gemt å leke dokke, de! Gjør dokkeseng da!”
Og så laget Andersen dokkeseng.
“Hva vil du ha da?” sa han til den minste gutten som sto og var sjenert og hadde tre fregner på nesa.
“Veit ikke,” hviska gutten.
“Å jo da, han veit det nok, han visste det før i dag, bare si det, da vel,» sa de andre ungene.
«Snurrebass,” hviska veslegutten.
“Ja, det skal du da jammen få,” sa Andersen, og så laget han snurrebass.
“Og så må du lage noe til a mor!” maste ungene.
Nissekona hadde stått og sett på hele tida, og gjemt noe bak ryggen sin.
“Hysj da, unger!” sa nissekona.
“Bare si hva du vil jeg skal lage,” sa Andersen.
“Ja,” sa kona og viste fram det hun hadde gjemt bak ryggen. Det var ei grautsleiv. Men den var ganske gammel og flisete og hadde en diger sprekk, så det gikk hvert i fall ikke an å spise suppe med den.
“Kan du få noe skikk på denne her, tur du?”
“Hem, hem,” sa Andersen og klødde seg med tømmermannsblyanten som han hadde bak øret. “Jeg får nok heller lage ei ny sleiv til deg.”
Og så tok han og spikka ut ei fin rot som han fant ved utgangsdøra, og laget sleiv til nissekona. Og da han var ferdig med det, fant han ei lang rett rot smed en krok i toppen, og så satte han seg og begynte å spikke på den. Men han sa ingenting, ungene maste og spurte hva han laget, men Andersen sa ingenting før han var ferdig, og da var rota blitt en fin stokk.
«Værsågod, bestefar,» ropte Andersen og gikk bort til gamlenissen med stokken. Og til slutt tok han alle flisene og gjorde ei lita linerle på lette vinger som han hengte over senga til den minste nisseungen.
“Nei å nei, detta var stas,» sa nissekona. «Ja, nå ska du jammen ha pent takk, Andersen. Takk pent nå, unger, kom hit og takk Andersen. Å ja, denne julekvelden kommer vi ikke til å glømme.”
“Takk, takk, takk!» ropte ungene. Og så kom gamlenissen stavrende over golvet med den nye stokken og sa:”Tusen takk!”
Nå hørte Andersen noen som tusla utenfor døra, og så sa han: “Takk i ligemåde og godt nyttår!” Og så skyndte snekker Andersen seg ut, og der sto julenissen med kjelken og den tomme gavesekken.
“Takk for hjelpa, Andersen,” sa julenissen. “Hva sa ungene da du kom?”
“Jo da, dem ble gla, dem, nå venter dem bare på at du skal komme hjem, tenker jeg. Åssen gikk det med deg, da? Han ble ikke redd deg, veslegutten min, vel?”
“Å langt ifra,” sa julenissen. “Han trudde det var du, han. Titte fanget pappan min, jeg! Sa han hele tia.”
“Ja, nå får jeg skynde meg hjem,» sa Andersen, og så sa’n god jul enda en gang, og så gikk’n. Det var begynt å snø, så det var såvidt han kunne finne igjen sporene–.
“Får jeg se på julegavene deres, da!” sa han til ungene sine da han kom inn i stua.
Men da lo ungene.
“Du har vel sett dem før, du vel! Du så vel gavene da du var julenisse i sta, vel!”
“Nei, jeg har vært hos nisseungene og laget gaver til dem, jeg,” sa Andersen.
“Hvor bor de hen da?” spurte ungene og lo enda mer.
“Innover der og bortover sånn,” sa Andersen og pekte. Nå snødde det mer og mer - snart var alle sporene etter snekker Andersen og julenissen borte…
Geitekillingen som kunne telle til ti
Det var en gang en liten geitekilling som hadde lært å telle til ti. Da han kom til en vannpytt, stod han lenge og så på speilbildet sitt i vannet, og nå skal du høre hvordan det gikk:
- Én, sa geitekillingen.
Dette hørte en kalv som gikk i nærheten og åt gras.
- Hva gjør du for noe? sa kalven.
- Jeg teller meg, sa geitekillingen. - Skal jeg telle deg også?
- Hvis det ikke gjør vondt, så, sa kalven.
- Det gjør det vel ikke, stå stille, så skal jeg telle deg også?
- Nei, jeg tør ikke, kanskje jeg ikke får lov av mora mi engang, sa kalven og trakk seg unna. Men geitekillingen fulgte etter, og så sa han:
- Jeg er én, og du er to, 1-2.
- Mo-er! rautet kalven og begynte å gråte, og så kom mora til kalven, og det var selveste bjellekua på garden.
- Hva er det du rauter for? sa bjellekua.
- Geitekillingen teller meg! rautet kalven.
- Hva er det for noe? sa bjellekua.
- Jeg teller, sa geitekillingen. - Jeg har lært å telle til ti, jeg gjør bare sånn: Jeg er én, kalven to, kua tre, 1-2-3.
- Å, nå telte han deg også! rautet kalven.
Og da bjellekua skjønte det, ble den sint.
- Jeg skal lære deg å gjøre narr av kalven min og meg! Kom, kalven min, så tar vi’n.
Og så satte bjellekua og kalven rett på geitekillingen, og han ble så redd at han spratt høyt opp i lufta og pilte av gårde bortover enga, og kua og kalven etter.
Borti utmarka stod oksen og grov løs store grastuer med hornene de geitekillingen og kalven og kua kom settende. - Hvorfor jager dere den vesle geitekillingen? spurte oksen.
- Han teller oss, rauter kalven.
- Men vi skal ta’n, sa bjellekua.
- Jeg er en og kalven er to og kua er tre og oksen fire, 1-2-3-4, sa geitekillingen.
- Å, nå telte han deg også, rautet kalven.
- Han kan bare prøve, brølte oksen og ble med de andre for å ta geitekillingen.
Etter veikanten gikk det en hest og åt da alle dyrene kom farende forbi.
- Det var da svært til fart, sa hesten.
- Vi skal ta geitekillingen, sa kua.
- Han teller oss, rautet kalven.
- Og det får’n ikke lov til, brølte oksen.
- Åssen gjør han det da? sa hesten.
- Jeg gjør bare sånn, sa geitekillingen. - Én for meg og to for kalven og tre for kua og fire for oksen og fem for hesten, 1-2-3-4-5.
- Å! Nå telte han deg også! rautet kalven.
- Bare vent du, raggetassen! vrinsket hesten og galopperte bortover veien sammen med de andre for å ta geitekillingen.
I grisebingen lå det et stor purke og sov da følget for forbi.
- Svært til hastverk dere har da, sa purka.
- Vi skal ta geitekillingen, sa kua.
- Han teller oss, rautet kalven.
- Og det får’n ikke lov til, brølte oksen.
- Han kan bare vente, vrinsket hesten.
- Åssen gjør’n når’n teller da? spurte purka.
- Jeg gjør bare sånn, sa geitekillingen. - Én for meg og to for kalven og tre for kua og fire for oksen og fem for hesten og seks for purka. 1-2-3-4-5-6.
- Å! Nå telte han deg også, rautet kalven.
- Det skal bli verst for’n sjøl, sa purka og brakk løs en planke i gjerdet med trynet sitt og satte etter de andre. Det gikk over stokk og stein og gjennom mo og myr, og så kom de til ei elv, og ved brygga lå det ei lita skute, og ombord på skuta var det ei katte og ei bikkje og en sau og en hane. Katta var kokke, sauen var byssegutt, hanen var skipper og bikkja var los.
- Stopp en halv! gol hanen da han så alle dyrene som kom hulter til bulter bortover veien. Men det var for seint. Geitekillingen tok spenntak i bryggekanten og spratt ombord med alle de andre dyrene etter seg, og så røk ankerkjettingen, og så begynte skuta å seile utover dit elva var djupest. Men da ble hanen redd.
- Kom og hjelp, gol hanen. - Skuta synker!
Da ble alle dyrene redde, men så skreik hanen igjen: - Er det noen av dere som kan telle?
- Jeg kan! sa geitekillingen.
- Da får du skynde deg å telle hvor mange vi er ombord. Skuta kan bare ta ti passasjerer.
- Skynd deg å telle! sa de andre dyrene.
Og så telte geitekillingen.
- Én for meg, to for kalven, tre for kua, fire for oksen, fem for hesten, seks for purka, sju for katta, åtte for bikkja, ni for sauen og ti for hanen. 1-2-3-4-5-6-7-8-9-10.
Hurra for geitekillingen! ropte alle dyrene, og så seilte de over til den andre elvebredden og gikk i land. Men geitekillingen ble igjen ombord som tellemester, og hver gang hanen skulle frakte noen over elva, stod geitekillingen ved landgangen og telte til ti.
|
|
En tegnefortelling om to kjerringer og en katt
|
|
|
|
|