MOT MOBBING



 

Hva er mobbing?


Mobbing er å plage noen om igjen og om igjen. For at vi skal kalle noe for mobbing, må det skje flere ganger over en viss tid og mellom de samme personer. Men den som utsettes for plaging vil oppleve det som mobbing selv om det er forkjellige personer som over tid plager litt hver.


Det er den som mobbes som har rett til å definere om en har blitt utsatt for en krenkelse, og det er de voksnes ansvar å ta den opplevelsen på alvor. Ingen kan kreve at andre skal tåle å bli krenket. At en selv tåler mye gir ingen rett til å ignorere den urett andre utsettes for.



Mobbing kan være fysisk for eksempel dytting, bli pirket på eller slått. Psykisk mobbing kan være for eksempel å bli frosset ut eller baksnakket.


Mobbing er ikke en konflikt og den har ikke likeverdige parter. En mobber er flink til å få andre med seg, og er som oftest god på voksenrelasjoner. Mobberen har støtte i sine medsammensvorne og kan lett tale sin sak.


Samtidig vil den som mobbes endre adferd over tid, noe som det kan være lettere å se og kritisere enn mobbingen som er årsaken. Det er viktig for voksne å være klar over dette og å sette nulltoleranse mot mobbing.


Det finnes ingen unnskyldning for å plage andre.



Mobbing kan være mye forskjellig. Her er noen eksempler på hva barn og unge anser som mobbing:


    Å bli kalt navn
    Å bli ertet over tid
    Å bli dyttet og dratt rundt omkring
    Å bli slått eller angrepet
    Å få sekken sin, eller noe annet en eier, kastet rundt
    Å få et rykte om seg spredt
    Å bli ignorert og satt utenfor
    Å bli tvunget til å gi fra seg penger eller noe annet en eier
    Å bli angrepet på grunn av rase eller religion





    Både den som mobbes, og de som ser at noen andre blir mobbet, må si fra til en voksenperson.





           


    Men hvorfor forteller de ikke om mobbingen?

         

    Det er mange årsaker til at barn og unge syns det er vanskelig å fortelle voksne om mobbing.
    De mest vanlige grunnene er:

    - De er redde for å bli mobbet enda mer.

    - De vil ikke være sladrehanker.

    - De vil ikke bekymre sine foreldre.

    - De skammer seg over ikke å kunne klare seg selv.



    Stå ikke alene, si ifra!





    Hvordan kan vi som foreldre vite om mitt barn blir mobbet?


    Her kommer en liste over mulige faresignaler. Ingen peker i seg selv direkte på mobbing, og de kan være forårsaket av andre ting. Plutselig store forandringer i atferden er viktie tegn. Hvis du føler at noe er galt, så er det trolig at så er tilfelle.
           


    Skolen:

    Barnet vil ikke gå på skolen på bestemte dager eller til bestemte timer.

    Barnet er redd for å gå til og fra skolen, eller ber om å bli kjørt.

    Barnet går omveier til og fra skolen.

    Barnet kommer ofte for sent hjem fra skolen.

    Barnet kommer sultent hjem fra skolen.

    Barnet klarer seg dårligere på skolen.

    Barnet kommer hjem med ødlagte bøker, ting eller klær.

    Barnet mister bøker, ting eller klær.

    Barnet mister lommepenger gang på gang.

           


    Kameratene:

    Barnet unngår venner og andre barn.

    Barnet blir innesluttet og slutter med fritidsinteresser.



    Adferd:

    Barnet ber om ekstra penger eller begynner å stjele.

    Barnet nekter å fortelle hva som er galt.

    Barnet begynner å mobbe søsken eller foreldre.

    Barnet blir lett oppfarende, irritabel, aggressiv, har sinneutbrudd.

    Barnet mister selvtillit.

    Barnet gråter seg i søvn eller har mareritt.



    Helse:

    Barnet har uforklarlige sykdommer.

    Barnet endrer sove- eller spisevaner.

    Barnet har uforklarlige skrammer og blå merker.




           


    Hva kan vi gjøre hvis barnet vårt blir mobbet?


    Målet må være å gi barnet tilbake selvtilliten og troen på seg selv. Man vil som foreldre formodentilig selv gå gjennom et bredt spekter av følelser:

    Hjelpeløshet - det er ingen ting å gjøre.
    Sinne - man vil kanskje ha hevn.
    Bekymring - for ditt barns velbefinnende.
    Forvirring - du vet ikke hva du skal gjøre.
    Skuffelse - hvorfor mitt barn eller hvorfor kan barnet ikke ordne opp selv.


    STOPP NÅ OPP LITT .


    Nå er det viktig å bevare roen og tenke gjennom tingene før vi gjør ting vi ikke burde gjøre.
    Det er viktig at barnet opplever at dere har full kontroll på situasjonen.


    Forvent en følelsesmessig reaksjon fra barnet deres; f.eks. skam eller sinne.

    Ta problemet alvorlig - barnet er formodentlig mer lei seg enn dere tror.

    Undervurder aldri angsten hos et mobbet barn.

    Angrip problemet som noe som kan løses, og som man kan lære av.

    Ta dere god tid til å snakke med barnet - finne et rolig sted.






    Hvordan er reaksjonen hos dere når dere får vite om mobbingen:


    Unngå å være:

    Kynikeren - " det skal du ikke være lei deg for."
    Martyren - " Det er da ingen ting, da jeg gikk på skolen....."
    Forhørslederen - "jeg vil vite alt"
    Redningsmannen - "det skal jeg nok ordne opp i".
    Trollmannen - " det ordner jeg opp i straks.




    Prøv heller å være:

    Lyttende - lytt tålmodig og trekk ikke forhastene konklusjoner.

    Undersøkende - etterforsk oppmerksomt og tålmodig.

    Støttende - se problemet fra barnets side.



    Berolige barnet og anerkjenn problemet:

    Det er viktig å la barnet få vite hvor glad dere er for at dere fikk informasjonen om mobbingen, at du tror på barnet, at det ikke er barnets skyld, og at du er lei deg for at dette har skjedd. Det er ikke barnet som er problemet!

    Forviss deg om at barnet ikke tror på det mobberne sier.

    Berolige barnet med at det ikke er alene om å bli mobbet.

    Hvis det er fare for barnets sikkerhet, må dere ta affære.

    Hvis barnet er i ekstrem krise, søk profesjonell hjelp.





    Hva kan vi gjøre?

    Finn frem til sannheten, men unngå lange forhør; følg barnets tempo. Få i stedet informasjon fra andre - hjelp fra skolen.
    La barnet foreslå løsninger på problemet.
    Hvis problemet fortsetter: kontakt skolen. Ta det opp med klassestyrerer siden på  eget møte eller foreldremøte. Ta det opp der det foregår.



    Det kan være vanskelig å ta det opp, men det må ikke stoppe deg.


    Kontakt andre foreldre i klassen, kanskje andre opplever det samme.
    Undersøk om barnet provoserer selv til mobbing.
    Før dagbok: hvem- hvor - når - og hvordan.
    Sammarbeid med klassestyreren, går ikke dette gå stigen oppover.
    La skolen gi beskjed til foreldrene til mobberen.







Hvor kan vi få hjelp?     

  • Mobbing
    AFAM 984 55 505 (ww.afam.no)
    AFAM, Anonyme Foreldre Av Mobbeofre, er en landsdekkende forening som gir bistand til mobbeofre i skolesammenheng.

    Blir du mobbet og har ingen å snakke med? Ring AFAM - Anonyme foreldre av mobbeofre – mellom klokken 09 og 15 på alle hverdager. På hjemmesiden afam.no kan du gå inn på lenken kontakt og sende en e-post til AFAM.

 Husk å oppgi din egen e-postadresse dersom du ønsker svar.



Er ditt barn en mobber?

Ikke mitt barn, tenker du kanskje. Er du helt sikker på det?

Barn mobber av mange grunner, f.eks. fordi:

De er sjalu.
De er selv blitt mobbet.
De vil være tøffe (mest gutter)
De vil skape samhold (mest jenter)
De vil vise seg.
De vil ha oppmerksomhet.
De vil avreagere.
De vil kompensere for nederlag.


Mobbing er et overgrep. Det er det psykiske overtaket mobberen har på mobbeofferet som gjør størst skade, fordi det gjør at noen må leve med en konstant frykt.

Klarer man å endre en mobbers atferd, kan det derfor bety at man redder andre barns liv ut av en tilværelse i frykt og psykisk terror.


Å ha vært med på mobbing er ikke noe ungene kommer løpende inn og forteller gledesstrålende om.

Så hva gjør du hvis det går opp for deg at dette foregår likevel?

Å komme mobbende atferd til livs krever stor innsats fra foreldrene. Det er finnes ingen snarveier og det vil ta tid å oppnå resultater.


Her er noen tips basert på regjeringsdokumentet om mobbing:

  • Gjør det klart at dere ser alvorlig på mobbingen og ikke vil godta slik atferd.
  • Både hjem og skole må vise konsekvent negative reaksjoner på barnets mobbing, om barnet skal endre seg.
  • Finn enkle regler for daglig omgang i familien. Gi barnet barnet ros når reglene blir fulgt.
  • Regelbrudd bør medføre tap av fordeler (for eksempel lommepenger), men ikke fysisk avstraffelse.
  • Bruk mer tid sammen med barnet og skaffe dere god kjennskap til hvem barnet er sammen med og hva de driver med.
  • Oppsøk positive opplevelser sammen og få en bedre forståelse for barnets væremåte. Å føle seg likt og få oppmerksomhet er nødvendig for å greie å endre atferd.
  • Finn ut om energien og dominansbehovet kan brukes mer konstruktivt, for eksempel i en idrett med et fast regelsystem?
  • Har barnet andre talenter som kan dyrkes mer?
  • Mye forskning viser også at underholdningsvold (tv, film, internett) forsterker aggressive tendenser hos barn og unge. Innfør eventuelt restriksjoner.

Snakk mye med barnet

Det kan være vrient å få barn i tale om mobbing. Men barns taushet må ikke føre til at foreldre gir opp å ta fatt i problemet.

Tvert imot:

- Husk at mobbing ikke er konflikt, men overgrep. Det er helt uholdbart å tie om overgrep, sier Thyholdt.

Det er derfor tvingende nødvendig foreldrene anstrenger seg for å få barnet til å åpne seg.

- Det er ulike terskler for å snakke og noen er mer sårbare enn andre. Det som oppleves som mobbing av noen, kan oppleves ulikt av andre. Det er uansett utrolig viktig på sette ord på bekymringene. Si det du ser og la barnet få anledning til å bekrefte eller avkrefte. Det vil garantert hjelpe og lette på trykket om noe er galt. Man trenger ikke bruke så mange ord for å få sagt ting som er leit. 

Ikke tro at dette dreier seg om personer som er spesielt brutale eller usympatiske. Mobberne kan fremstå som vennlige i mange sammenhenger, og er helt vanlige barn fra vanlige hjem.

Mobbende atferd krever sosial intelligens godt over gjennomsnittet, fordi man må være i stand til å manipulere relasjoner

Alle har det i seg

- Vi skal være klar over at dette begynner så fort barn lærer å snakke. Nyere data tyder på at det faktisk er mer mobbing i barnehagen enn i skolen.

Mangel på empati brukes ofte som en delforklaring på mobbing.

- Empati er kjekt å ha, men man får ikke alltid så mye ut av det. De aller fleste av oss har empati, men noen bruker den veldig selektivt. En mobber kan for eksempel utvise empati for noen utvalgte venner. Kimen til mobbing ligger i higen etter makt, og er iboende i alle mennesker.

- Det er mulig at det finnes biologiske ulikheter, men de fleste av oss har dette i seg på et eller annet nivå.





Se på dere selv som voksen:

Har dere kanskje selv uten å vite det oppmuntret til mobbing?

F.eks. ved å:

Si : " slutt med å sladre" eller "forsvar deg selv".

Legge skylden på det barnet som blir mobbet.

Gjøre forskjell.

Delta med erting og kallenavn for å ha det gøy.

Være sarkastrisk.

Være urettferdig.

Henge ut barnet i andres påhør.

Gi barnet skylden for alt mulig.

Snakke nedsettende om andre i barnets nærvær.

Voksne er alltid rollemodeller.


 


http://www.mobbing.no/index.aspx 





 



Det finnes ingen unnskyldning for å plage andre.



HVA KAN VI ALLE GJØRE:

Ta mobbing på alvor og forhindre at det skjer.

Ikke gå forbi og late som ingenting.

Hjelpe ethvert barn som blir mobbet.
Hjelpe mobberne til å endre oppførsel.
 




Et  mobbeoffer.

Alt var lykke den første skoledagen.
Da rektoren leste oss opp en etter en var alle de
små magene fulle av sommerfugler.
Hvor var du da, Lille Amy?

Etter en uke kom en ny jente...
Hun var usynlig for oss. Vi måtte være snille,
hun hadde ingen familie.
Det var for sent å begynne etter en uke, ingen får venner
da.
Hva drev du med da, Lille Amy?

Årene gikk, vi ble sterkere.
Du ble svakere.
Vi gikk i gjenger til skolen og var i
gjenger etter skolen.
Du gikk alltid bak.
Var du ikke ensom, Lille Amy?

Jeg husker ett selskap i fjerde klasse.
Alle var bedt, du også.
Vi kledde oss opp i de peneste kjolene,
vi lo da du kom i din. Du smilte, kanskje.
Før vi skulle gå ville vi ha en morsom lek.
Det var min ide. Du ble valgt ut.
Du fikk vasket håret i klissete cola. Vi lo, du gråt.
Kom det tårer, Lille Amy?

Du var ikke så smart, hadde en del feil.
Julen kom og Julen gikk. Vi skulle ha julespill på skolen.
Josef, Maria og Jesus. Du var Jesus barnet i krybben.
Jeg var Maria. Vi kløp og klorte deg.
Selv under forestillingen plaget vi deg.
Hva tenkte du da, Lille Amy?

Jeg husker en dag. Vi skulle ta med gamle familieting og
fortelle om dem for klassen.
Jeg hadde med bestefars tresko.
Du hadde med en nydelig dukke.
Den hadde vært din oldemors.
Den var for fin! Vi tok den og knuste hodet, vi badet
den i søla. Vi reiv i klærne og klippet av håret. Vi ødela
den helt. vi ødela en bit av deg.
Kan du tilgi, Lille Amy?

Ungdomsskolen. Vi fikk nye venner, men du var der
fortsatt, som en skygge.
Vi truet deg. Til og fra skolen sparket vi deg.
Til jul en gang hadde du fått en ny penn, jeg tok den.
Jeg har den fortsatt, den var av god kvalitet, den skriver fortsatt.
Hva skriver du med, Lille Amy?

Jeg husker en gang i syvende klasse,
Noen stjal jakke mi. Jeg såg hvem det var, to gutter fra
første.
Jeg gråt, den var ny og innmari dyr.
Jeg gikk nedover korridorene, egentlig var det vel time, men
jeg gråt.
Helt i enden traff jeg deg. Jeg hulket.
du kom bort til meg og spurte forsiktig hva det var.
Jeg fortalte deg alt.
Du trøstet meg med få ord. Jeg gråt inntil din magre mage.
Hvorfor var du så snill, Lille Amy?Vi gikk inn i neste time, du litt etter meg, for jeg ville
ikke at det skulle se ut som om vi var sammen.
Da skoledagen var slutt, tok vi deg,
Alt det myke hadde jeg glemt.
Vi klorte deg. Jeg beskyldte deg til og med for å ha tatt
jakka mi. Så jeg tok din, den var ikke så fin som min, men den var
OK.
Frøs du da, Lille Amy?

Vi hadde om mobbing på skolen. Var det nødvendig?
Klassen vår var jo så god. Godt miljø og i hvertfall
ingen mobbing.
Vi hadde prøver, du måtte hjelpe oss. Vi lagde lapper der
du skulle skrive svaret, ellers....
Du gjorde som vi sa, det hadde du alltid gjort.
Så kom læreren. Du ble tatt i juks, bare du. Du
protesterte ikke, fikk straffen, LG, som vi skulle hatt.
Det ble mange slike, vi røpte oss aldri, du tok imot vår straff.
Husker du da du var Jesus barnet, Lille Amy?

Vi hadde vinter også. Den var vel den verste for deg.
Jeg husker vinteren i syvende, den var litt spesiell. Jeg var
sur på alle, det gikk utover deg.
Hele klassen var med. Vi tok tak i hodet ditt, ristet deg
og rev av deg jakka. Hodet ble dyppet i snøen mange ganger.
Vi begravde deg i snøen og kjørte over deg med akebrett.
Så du noe, Lille Amy?

En lærer kom og fant deg. Sykehuset neste.
Klassen måtte skrive brev til deg, der du lå.
En av klassekameratene våre hadde besvimt av hodepine
i snøen!
Og vi var jo en god klasse så godt bedring-kort og konfekt
var en selvfølge.
Men hva tenke du, da du så alle de skjulte truslene i brevene,
og da du så alle de beste sjokoladebitene var borte..
Hva tenkte du da, Lille Amy?

Du kom på skolen igjen, litt stillere enn før. Litt reddere
enn før?
Vi tok skolebøkene dine, du gjorde jo alltid lekser, så
nå slapp vi vel det også.
Karakterene dine sank vel.
Hva sa de hjemme da, Lille Amy?

Det ble sommer, klassen dro på utflukt til stranda.
Du var så spinkel i din røde badedrakt. Vi svømte og
spilte ball i det herlige vannet. Så tok vi deg, igjen.
Vi gjorde det for moro skyld, du så altfor fredelig ut,
der du svømte.
Vi hang oss på deg, og vi holdt deg under vann.
Du hostet og svelget vann.
Hvorfor skrek du ikke, Lille Amy?
Du besvimte i vannet, vi dro deg til land etter håret.
En lærer fikk liv i deg igjen, stakkars liten, hun fikk kramper
i vannet.
Drømte du, Lille Amy?

Sommerferien kom, vi gledet oss.
Du ble glemt i gleden. Du var vel glad da, gledet deg når vi gledet oss.
Sommerferien skilte våre veier, sommerferiens gleder
sto for døren.
Hadde du det gøy, Lille Amy?

Skolestart igjen. Du var enda tynnere nå, og blekere.
Skoleåret åpnet med blåmerker for deg, vi banket deg opp
første skoledag.
Omtrent en gang i uka fikk du.
Du ble holdt utenfor, aldri hadde du en venn. Vi
stjal ting fra deg, det vi ville ha, tok vi.
Hvordan hadde du det, Lille Amy?

Inntil en dag i mai.
Vi kom på skolen, vi så deg ikke.
Læreren var blek, rektor kom inn i klasserommet.
- Hun druknet seg i natt.
Klassen ble stille da, samvittigheter mørknet.
Ute var våren i full gang, snart sommer nå.
Du valgte en fin dag å dø på, Lille Amy.







Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE